Grunnlaget for sann bønn er tro. Et hjerte som er kaldt er et hjerte som ikke handler i tro, fordi tro bløtgjør hjertet, og gjør det åpent og mottagelig for den Ruach haQodesh (Hellige Ånd).

I mange kulturer er det "sedvane" å gråte i begravelser selv om den avdøde ikke er kjent for deg. I bibelsk tid kunne profesjonelle sørgere leies. I Albania forventes det at en brud skal gråte og kjempe når hennes foreldre gir henne til den nye ektemannen, for å gi et inntrykk av at det er vanskelig å forlate hjem og foreldre, og antagelig for å ære dem på den måten. Men alt dette er falskt. Og slik er det også med bønner hvor følelser er fremtvunget, eller hvor det blir antatt at intense følelser automatisk vinner inpass for oss hos Yahweh. Dersom det ikke er tro på Gud og Hans løfter, forblir himmelen lukket for oss. Dersom det ikke først er lydighet mot det vi vet er sant, er himmelen tilslørt av et forheng av jern.

Les Yah'shuas (Jesu) bønner i det Nye Testamentet hvis du ønsker en modell for bønner. Naturligvis kan vi ikke fra en trykket tekst si hvor følsom Han var, likevel skulle ordene selv, og vitnesbyrdet om Jesu oppførsel vanligvis, være nok til å si oss at Han var rolig og samlet. Det var ingen endeløse gjentagelser av "halleluja!" og Guds Navn. Han måtte kanskje rope hvis Han underviste en stor mengde utendørs, men det er intet bevis som gir grunn til å anta at Hans bønner var noe annet enn rolig fremsagte, når Han ba innen hørevidde av sine tilhørere. At Han var intens, da Han ba Gud ta fra seg den bitre kalk i Gedsemane hagen, kan ikke betviles, eller at Han ropte høyt sine siste ord da Han døde på Korset. Men kan dere forestille dere Ham skråle og rope da Han ba Herrens bønn? Eller den Høyprestlige bønn i Gedsemane? Umulig! Hans var en verdig, alvorlig, intens, selvkontrollert slags bønn, ikke de følsesmessige utbrudd som så mange kristne har vendt seg til å ta del i.

Nye Pakts Kristne tror på at de fleste bønner er av denne sorten. Vi tror ikke på hysteriske skrikende bønner. Vi tror ikke på gjentagelse av ordet "halleluja" mellom hvert ord i en setning eller på å skrike det ut. Vi tror på å prise Yahweh og bruke utrykket, "Pris Yahweh!" (hallelu-Yah) ved begynnelsen eller slutten av en bønn (Åp.19:1,3-4,6), og i noen andre sammenhenger. Vi er likevel imot en stadige gjentagelser fordi Yah'shua (Jesus) selv var det; Han sa til og med at denne praksis var hedensk (Matt.6:7). Denne slags handlinger ligner mere de mantriske bønner i orientalske religioner, som til slutt gjør tilbederen sanseløs og åpner ham for kontrollen til usynlige krefter. Paulus sier at den Kristne alltid har kontroll over det han gjør, og det innbefatter bønner (1.Kor.14:32). Av denne grunn motsetter vi oss det meste av såkalt "tungetale" som mange kirker påberoper seg.

Vi er også imot de fleste liturgiske bønner dersom de ikke har en direkte tilknytning til hjertet. Hva vi ber for forblir fremdeles mye viktigere enn hvordan vi gjør det.