I Europa har fremveksten av "opplysningstidens" åpenhet og sug etter vitenskapelig kunnskap om den sansbare verden, gått hånd i hånd med utviklingen av et stadig snevrere syn på tilværelsens helhet, idet de åndelige eller ikke-materielle sidene har blitt skjøvet mer og mer i bakgrunnen. Mennesket har i den vesterlandske kultur blitt redusert fra å være et unikt univers skapt av en kjærlig og rettferdig Gud, til en materiell klump styrt av (paradoksalt nok) mer eller mindre mystiske krefter som mennesket har liten eller ingen kontroll over. I takt med dette har verdien og respekten for mennesket vært avtagende med foreløpige kulminasjoner i Hitler og Stalins utryddelsesfabrikker, hvor et ufattelig antall av millioner mennesker mistet livet i såkalte høyt utviklede sivilisasjoner.

Hva har så dette med debatten av evolusjonisme (troen på at alt liv har utviklet seg fra "seg selv", d.v.s. fra en enkelt celle til høytsående vesener) og kreasjonisme (troen på at verden og unverset er skapt i hensikt av en Guddom) å gjøre? Uskyldig nok, som teorier kan virke på overflaten, så skal man ofte bare pirke litt i dem før en mer grufull side ved dem kommer for dagen. Når det ikke er en Gud er det heller ikke en lov. Og når det ikke er en lov er det heller ingen mening. Og der det ikke hersker meningsfylde over tilværelsen, vil tomhet og kortsiktig tenkning ta over. Enhver blir sin egen lovgiver og dommer, der finnes ikke noe som er absolutt sant. På den måten er man heller ikke ansvarlig for andre eller seg selv.

Fordi man bare har et liv uten å ha noe egentlig mål utover selve det å overleve fra dag til dag, d.v.s. den vanlige livsrytme av arbeid, inntak av føde og søvn, får livet snart en eneste mening, nemlig det å kunne oppleve og "realisere" sine egne behov for fysisk lyst og spenning. Når menneskene lever uten et overordnet mål eller mening, når livet ikke eier et kall og en hengivenhet til noe som strekker seg uover ens egen kropp eller nære familie, da er ikke veien lang til oppløsning av individet og samfunnet.

Ennå har vi demokrati, velferd og frihet i Norge...i allefall på overflaten. Men vi lever på våre forfedres kristne verdier som det bare er få tror på lenger. Spørsmålet blir da hvor lenge vi kan leve på våre forfedres lys? Det var våre forfedres kristne normer, skjønt de ikke hadde fylden av det kristne lys, som bygde opp vårt samfunn. Solidaritet, ansvar, arbeidsomhet, nøkternhet o.l., var dyder som satt i høysetet. Idag har vi bare rester av deres lys i vår kultur, og vi er i ferd med å kaste de siste restene ut av vinduet. Konsekvensene ser vi allerede. Lavere velstand både fysisk og åndelig. Mindre frihet, ikke minst åndelig, men også fysisk. For eksempel er det få steder hvor kvinner tør å bevege seg alene etter mørkets frembrudd. Demokratiet blir stadig skjørere i sine grunnvoller.

Når vi benekter Guds eksistens og lov fornekter vi samtidig evig glede. Den humanistiske velferds-ideologi som vi er blitt oppflasket med har skapt en holdning til lidelse og møye som noe ondt og ubehagelig noe som man for enhver pris bør skjermes mot. Når mennesker mister Gud mister de også håpet og livskraften som driver menneskeheten fremover. Vi ser at mennesker i vår tid lettere gir opp mot prøvelser. Mange unge som ikke har lært om livets dypere hensikter og mening dukker ofte under. Fordi det ikke er noe å leve for er det lett å leve for seg selv og gjerne også gi opp når motgang møtes.

Når grupper av mennesker ligger under for synd skal de ikke "fornærmes", men godtas. Ingen må føle at de ikke har "menneskeverdighet". Dem som løfter opp en advarende pekefinger blir fort stemplet for å være lite human og for å vise manglende "toleranse". Men resultatet er at synden har fått florere fritt over vårt land. Men så har heller aldri menneskene noen gang tidligere opplevd så mye tomhet, angst, ensomhet og mangel på verdighet som nettopp i våre dager. Alle har lært å kreve. Alle har jo sine medfødte "rettigheter". Men få er villig til å kjempe for andre, eller å motkjempe det onde i seg selv. Vi har blitt en nasjon av nytere, og ikke lenger ytere. Resultatet: Likegyldighet og indre isolasjon.

Fordi menneskene nekter å kjempe mot det onde (en naturlig konsekvens at man slutter å tro på Gud) opplever man hverken dyp indre smerte eller glede lenger. Man forsøker å unnfly alt som er ubehagelig. Man kan gjemme seg bak majoritetsmeninger, vitenskap, velferdsamfunn, relativisme, og hva det nå måtte være. Men de åndelige prinsipper er evige, og intet menneske eller land kan rømme unna. Når man prøver å rømme unna Lyset vil man i det neste øyeblikk bare våkne opp for å oppdage at mørket har innhentet en istedet. Men da kan det være for sent å snu.

For det må nødvendigvis være en motsetning i alt ellers kunne ikke rettferdighet eksistere, heller ikke ugudelighet, hverken hellighet eller elendighet, hverken godt eller ondt. Altså måtte alt være blandet sammen til ett. Derfor må det ha vært skapt som noe verdiløst, og der ville ikke ha vært noe hensikt med dets skapelse. Dette måtte ødelegge Guds visdom og Hans evige hensikter, og likeledes Guds kraft, barmhjertighet og rettferdighet. Og hvis du skulle si at det ikke er noen lov, skulle du også si at det ikke er synd. Hvis du skulle si at det ikke er synd, skulle diu også si at det ikke er noen rettferdighet. Og hvis det ikke er noen rettferdighet, er der ingen glede. Og hvis der ikke er noen rettferdighet eller glede, er der ingen straff eller elendighet. Og hvis disse ting ikke eksisterer, er der ingen Gud. Og er der ikke noen Gud, er hverken vi eller jorden til, for der kunne ikke ha vært skapt noe hverken til å virke eller påvirkes, men allting måtte være forsvunnet.

Jeg vet at menneske ikke ble til ved en tilfeldighet. Både ånd og legeme er skapt etter Herrens mønster og i Hans bilde. Jeg bærer og vidnesbyrd om at vår planet, ja hele Universet er skapt av en kjærlig Fader som oppholder og livnærer alt levende. Hele skapelsesverket bærer vitnesbyrd om Hans majestetiske eksi- stens, hvis eneste mål er å bringe skjønnhet, herlighet, intelligens og storhet til alt levende.

Følgende artikkel er skrevet av Ken Ham, A Modern Babel, februar 1989, og utgitt av Institute for Creation Research, San Diego, California, USA.

av Ken Ham

I Jesaja leser vi: "Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, bittert til søtt og søtt til bittert! Ve dem som er vise i egne øyne og kloke i egne tanker!" (Jes.5:20)

Under et intervju omkring livets opprinnelse, påsto programværten iherdig at det er en mengde bevis som talte for utviklingslæren - at liv oppsto for millioner av år siden ut av en slags ursuppe hvor det har foregått en utviklingsprosess fremdrevet av tilfeldige hendelser og slumpetreff. På et vis, forklarte han, oppsto liv fra kjemikalier. Med tvihold fortsatte han med å hevde at utviklingslæren var en vitenskapelig teori - mens det å tro på skapelsen, slik jeg gjorde, bare var en religiøs ide.

Jeg startet da med å forklare at det ikke fantes noen mennesker som var vitne til hendelsen, at det ikke fantes noen skrevne opptegnelser. Jeg forklarte at vi ikke hadde et utvalg av den opprinnelige atmosfære eller hav, og at det ikke var noen måte hvorved utviklingsteorien kunne bevises rent vitenskapelig. Jeg forklarte også at "vitenskap" i ordbøker er definert som "kunnskap", og det som kan "observeres ved gjentagne tester." Jeg påsto at evolusjonsteorien er tro - ikke vitenskap.

En heller sint professor fra et stedlig universitet ringte inn for si at evolusjonslæren er vitenskap fordi man kan teste teorien i et laboratorium. Han fortsatte med å hevde at man kunne simulere den opprinnelige atmosfære og urhav (de opprinneligge forhold slik man antar at de må ha vært) ved hjelp av apparater og vise hvordan livet kan ha oppstått for millioner av år siden. Jeg fortalte professoren da at han aldri kunne bevise livets utvikling gjennom til- feldigheter ved et slikt eksperiment, da det var åpenbart at det her var tale om levende intelligenser som gjennomførte det. Da skrek han til meg over telefonen og sa at "vi tilfører ikke intelligens i våre eksperimenter!" Til et punkt var jeg tilbøyelig til å gi han medhold i dette. Likevel, jeg tror programværten (og, håper jeg, lytterne) så poenget. Selv om vitenskapsmennene hadde utviklet en eller annen form for liv i laboratoriene, ville ikke dette ha noe med tilfeldighet å gjøre, men ganske enkelt en hendelse hvor det sto en tanke bak. Hvis det sto et levende tanke bak det andre gangen (altså i laboratoriet) måtte det nødvendugvis også ha stått et levende vesen bak det første gangen. Når professoren startet med å hevde at man ved forstandens hjelp kunne skaffe til veie kunnskap under et eksperiment om hvordan tilfeldigheter og slumpetreff var med på å skape liv, begynner man å undre seg over om man snakker det samme språk. Dette minnet meg om Johannes 1:15, "Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det." Johannes 3:19 slår fast, "Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsker mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde."

Selv om alt som vi iakktar stemmer overens med det bibelen lærer oss om opphavet til verdens liv og historie, insisterer evolusjonistene på at utviklingslæren er et vitenskapelig faktum. De vitenskapelige iakttagelsene som gjøres i vår tid står ikke i tråd med hva evolusjonistene tror på, men med bibelens lære. Bibelen må derfor være fundamentet til sann vitenskap. Hvorfor er det da slik at domstolene styrer til fordel for evolusjonistene? Hvorfor blir evolusjonslæren undervist som vitenskap mens kreasjonismen blir betraktet som religion i det offentlige utdanningssystemet? Er ikke vitenskapen lenger interessert i sannheten?

Gud er utelagt

Det som har skjedd er at definisjonen av vitenskap har blitt forandret av evolusjonistene. En gang var det slik at en vitenskapelig forklaring var ensbetydende med en beviselig forklaring. Hvis det for eksempel var bevis som talte for at en Skaper (Gud) eksisterte, så ble denne forklaringen godkjent som en mulighet. Fordi mange vitenskapsmenn ikke ønsker å ha noe med Gud å gjøre, har de bestemt at vitenskap må defineres ut fra forklaringsuttrykk som ikke innbefatter noe som har med Gud å gjøre. Med andre ord har falne (feilbarlige) mennesker gjort en vilkårlig fattet beslutning, hvor det hevdes at bare dersom Gud og det guddomelige utelates kan det bli gitt en vitenskapelig forklaring. Grunnen til dette skulle være opplagt. Hvis Gud eksisterer og skriftene er sanne følger det at menn og kvinner må adlyde Hans bud for å kunne leve.

Advarsel

Ikke bare ønsker disse mennesker å få utviklingslæren alment akseptert - de ønsker også en filosofi helt sentrert omkring mennesket. Og enda forteller skriftene oss om at "frykt for Herren er opphav til kunnskap og visdom" (Ordspr.1:7; 9:10). Mennesket forandrer betydningen av ordene for å tilpasse dem sin anti-Gud filosofi, selv også når bevisene taler tydelig og klart for det mot- satte av det han sier. La deg ikke lede vill av "innvendingene fra den såkalte erkjennelse ("vitenskap"), som med urette bærer dette navn" (1.Tim.6:20). La deg ikke bli fanget av "visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, og ikke fra Kristus" (Kol. 2:8).

Så reis opp et banner til vern om våre land og "lev ikke lenger slik som hedningene. Deres tanker er tomhet, deres forstand formørket, og de er fremmende for livet i Gud. For deres hjerter er blitt forherdet, så de ikke kjenner Ham" (Ef.4:17-18). Ve til dem som omtolker vitenskap, til dem som ønsker å fremstille evolusjon som ren fakta. "Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, bittert til søtt og søtt til bittert!"