Vi er alle vanemennesker. Hvis du plasserer en eller annen i et nytt miljø vil han snart skaffe seg en daglig rutine av gjøremål. I dag vil jeg dele med dere grunnen til at jeg stadig ivrig og sterkt vier meg til Yah'shua haMashiachs (Jesu Kristi) sak.

Den 30. marsj 1977 var vendepunktet i mitt liv. Etter den dagen forandret alt seg, og det har stadig endret seg siden da. Intellektuelt og følelsesmessig har jeg gjennomgått enorm forandring – akstisk er det veldig lite igjen av den 'opprinnelige meg' som fantes før den tiden selv om det kanskje ikke virker slik hvis du ser på meg utvendig. Så mye har hendt i løpet av 26 års vandring som disippel hos tømreren fra Nasaret. Jeg kunne ikke engang ha begynt å tenke meg hvordan livet mitt ville endre seg i løpet av de årene.

Jeg tror ikke på Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus) fordi jeg har blitt intellektuelt overbevist om at bibelen er sann. Likevel er bibelen mitt intellektuelle grunnfjell. Jeg tror ikke på Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus) fordi jeg ble følelsesmessig berørt av hans liv og kjærlighet. Likevel ble – og forblir jeg – dypt beveget av skjønnheten i den mannens liv. Jeg er en kristen på grunn av en ild som overnaturlig ble plassert i mitt bryst utenfra – en ild som forvandlet alt i mitt personlige univers, en ild som aldri har sluknet. Og videre mens alt rundt meg har forandret seg – min karriere, mitt ekteskap, mine barn, mine interesser og hobbier, og alt det som definerer min personlighet og liv – finnes det en ting som aldri har endret seg – det lyset som ble plassert i min sjel den skjebnesvangre kvelden.

Det ville, ikke desto mindre, være sant å si at betydningen av den åndelige gjenfødelsen gradvis har gått opp for meg. Jeg fikk ikke en øyeblikkelig forståelse av alt det jeg var ordinert til å forstå i mitt liv. Omstillingene jeg har måttet gjennomgå i mitt liv har mer eller mindre pågått uavbrutt. Jeg er sikker på at dere vil huske hvor desorienterte de første disiplene var etter at Yah'shua (Jesus) hadde dødd. Og selv etter han var gjenoppstått og hadde manifestert seg for dem, trengte de fortsatt mange år for å inrette seg etter virkeligheten og betydningen av denne mannen fra Gallileas liv. Ikke alt Kristus hadde fortalt dem formet seg i deres sinn med det samme. De brukte tid på å forstå meningen med alt som hadde hendt slik at overaskelser – hyggelige overaskelser – ennå lå framfor dem.

Vi vet, ikke sant, at etter hans møte med den gjennoppstandne Herre på veien til Damaskus behøvde apostelen Paulus årevis på å pånytt tenke gjennom sin tro og å omstille sitt liv. Når en sjel blir møtt av den levende, gjennopstandne Messias, skjer intet mindre enn en revolusjon. Så stor var denne forandringen at mannen Paulus brukte år alene i dype tanker før Ruach haQodesh (den Hellige ånd) grep ham og fikk ham inn i et evangelisk liv. Alle som blir født på ny i Ruachen (Ånden) blir gjort klar over i en eller annen form at en tid med ensomhet trengs før en sjel er klar til å fullbyrde sitt gudommelige kall.

Et liv i Kristus er et liv med stadig nye oppdagelser. Det er aldri statisk, ikke noen gang der man lener seg tilbake og ikke har noe å lære. Der en slik tilstand med inaktivitet finnes er det fordi det livet ikke er der. I det øyeblikket du virkelig mottar Yah'shua (Jesus) som din Herre og Frelser, og svarer i lydighet til det paktforholdet, vil resultatetene komme med en gang og være direkte. Du vil få nye glimt av forståelse hele resten av ditt liv. Du får flerfoldige herligheter av viten. Ja, du vil helt sikkert gå gjennom perioder av tvil også, mens du prøver ut og gjenutprøver de antagelsene som troen bygger på, men den som holder ut, vil igjen få de glimtene av visshet.

Kjernen av vår tro er ikke et sett med intellektuelle uttalelser. Den er ikke teologi. Den er ikke engang 'religion' i den betydning det oftest blir forstått. Vår tro er ikke religiøs overholdelse i seg selv. Vår tro sentreres om et gudommelig liv. Og det finnes absolutt ingen måte å forklare det for en som ikke har kommet borti det personlig. Det må være del av ens egen livserfaring.

Hva var det som forandret Paulus så plutselig fra å være en hengiven og morderisk talmudisk jøde – en intest religiøs mann – til å bli en enda mer hengivenetterfølger av Messisas? Hva fikk ham til å oppfatte alt han hadde visst før det overbevisningsøyeblikket som bare tomhet i forhold? Hvorfor var kontrasten så stor? Paulus var en høyt utdannet mann - en student med et visst ry, undervist av noen av de fremste lærde innen Judaisme på den tiden. Vi vet at han var en god tenker og skribent. Se på noen av hans skrivelser som fortsatt forbløffer oss sett rent ut fra deres rekkevidde og dybde! Det som forandret Paulus så mye var at han ble gjort klar over at Yah'shua fortsatt levde – ikke på en abstrakt måte, men bokstavelig på alle måter.

Jeg vet at dere lever fordi jeg kan se at dere beveger på dere fysisk. Men utover det omgås jeg også med deres personlighet. Jeg merker en skapende kraft i dere – noe som strekker seg ut. Og uansett hvem dere er, når jeg virkelig møter dere blir jeg påvirket og forandret av dere, til det bedre eller verre. Ikke bare så Paulus med egne øyne at den korsfestede Kristus levde, men hele hans vesen ble forandret som resultat av et dynamisk møte med sleve Kristi personlighet – Hans Ånd om du vil. Dette var ikke noe vagt 'himmelsk vesen' som han så i et uklart syn på avstand – det var Yah'shua selv hvis liv og karakter var blitt velkjent for Paulus i løpet av hans forfølgelse av den unge kristne bevegelsen. Et syn av en himmelsk Messias ville aldri i seg selv ha fått Paulus til å bli en kristen: faktisk ville det antageligvis bare ha tjent til å styrke hans jødiske stolthet. Nei, det som gjorde Paulus til en kristen var nesten helt sikkert oppdagelsen av at troen som de, han tidligere hadde forfulgt, hadde satt selv sine liv på spill for, faktisk var sann! Stefanus sin uttalelse om at han kunne se Yah'shua (Jesus) sittende ved Yahwehs høyre hånd mens han hold på å bli stenet til døde av jødene, der Paulus hadde vært med – fysisk tilstede – må plutselig ha gått opp for Paulus at ikke var noen blasfemi men edruelig, bokstavelig faktum! Da virket ikke lenger alle de som hadde gjort slike fantastiske uttalelser om Ham som Messias så absurde men nøyaktige og ekte.

Den store hendelsen som fikk Paulus til å omvende seg var den fysiske oppstandelsen. Og den store hendelsen som gjør at alle sanne troende omvender seg, vil jeg mene, er presis det samme. Men viktigere enn en hendelse i tiden, var kraften som lå bak den, og som slippes inn i de som i sannhet tror. Derfor var Paulus i stand til å si til kolosserne at "dere er også oppstått med Ham ved tro på Guds arbeid, som reiste ham fra de døde" (Kol.2:12).

For de som ikke selv har erfart Yah'shuahs (Jesu) opstandelseskraft må disse, og andre lignenede ord virke riktig mystisk og merkelige. Altså har vi en hendelse og en kraft som er nøklene til Pauli omvendelse, men selv ikke disse gir et fullstendig bilde av det som skjedde med ham. Hvordan var den kraften han erfarte? Hva var det som drev ham for resten av livet fram til hans endelige død som martyr? Hva mente han da han sa til korinterne, "for jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus), og ham korsfestet" (1.Kor.2:2).

Jeg tror de fleste av oss kan forstå at oppstandelsen var en hendelse som fant sted langt tilbake i tid.. for to tusen år siden. Men det utroende virkelig har vanskeligheter med er idèen om at det er noe man kan berøre i nåtid – det er, for oss, en påtagelig virkelighet nå. For du må forstå noe av Pauli bakgrunn for å få innsikt i hva det var som så fullstendig forandret ham.

Mange messianske jøder begår feilen å tro at Yah'shua (Jesus) på en måte ble 'lagt til' deres tidligere religion av Torah-lydighet. Paulus var en talmudisk jøde. Torah var begynnelsen og enden for ham. Den var selve utrykket for hans hengivenhet for Yahweh. Det vi må bli klr over er at Yah'shuas (Jesu) gjenoppstandelse ikke bare slo i stykker hedendomen på den tiden men også Pauli versjon av judaisme! Alt han hadde stått for ble plutselig meningsløst i lys av hans møte med den gjenoppstandne Yah'shua (Jesus). Han kom ut på andre siden med en helt ny sang om frelse. For en jøde som ham betydde det å komme til Kristus at han mått begynne helt på nytt. Alle antagelsene i hans tidligere tro ble knust. Han ble klar over at hele hans måte å nærme seg Yahweh på hadde vært nytteløs fordi den va basert på en legalistisk religion heller enn på et gudommelig møte. Torah ble, i det gudommelige møte , plutselig forvandlet og gjenplanted i ham på en ny måte. Den ble 'fyllt opp' eller brakt til en plutselig og øredøvende fullbyrdelse i mannan fra Nasaret.

Da jeg ble ødt på ny den 30. mars, 1977 hadde jeg studert religion i noen år. Det hadde begynt med budhisme og, etter min erfaring i et budhistisk møte der Yahweh talte personlig til meg og fortalte meg at Yah'shuah (Jesus) var Gud, beveget jeg meg inn i Kristendom. Men det du må være klar over er at ikke noe av det jeg hadde lært innen kristendom fram til da hadde noen mening eller liv for meg intil jeg ble oversvømt av hans Ruach (Ånd). Jeg hadde hatt et hode fyllt med faktaer og levde en slags moral men hadde ikke før da tatt del av gjenopstandelseslivet. Jeg hadde lagt klar vedkubber i mitt hjertes ovn men Yahweh trengtes for å sette fyr på den.

Den andre store forandringen som fant sted i Paulua etter hans dåp i den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) var hans revelosjunerende endring i sin oppfatning av korsets betydning. Som en Talmudisk jøde hadde han blitt opplært til å forakte og se med avsky på kriminell dødsstraff. Og han hadde lest i Torah at en som var blitt hengt på et tre var under Yahwehs forbannelse (4.mos.21:23). Derfor var henrettelse på et kors symbol på endelig forømmelse og skam både for jøder og hedninger. Kan du da tenke deg den stor ringakt Paulus tidligere må ha hatt for den kriminelle nasireeren som var hengt på korset? Avskyen og skammen han må ha kjent? Og så, plutselig, tenk deg hvordan Pauli holdning ble vendt fullstendig opp ned! Noe som for ham hadde vært så ytterst avskyelig, ble plutselig forvandlet til den mest vidunderlige hendelsen i den kosmiske historie! Der han tidligere hadde kalt Yah'shua (Jesus) forbannet – slik de talmudiske jødene gjør i dag – kunne han i stedet erklære helt oppriktig og i sannnhet til korinterene: "Ingen som taler i den Ruach Elohim (Guds Ånd) kaller Yah'shua (Jesus) forbannet, og ingen kan si at Yah'shua (Jesus) er Herre uten ved den Ruach haQodesh (Hellige Ånd)" (1.Kor:12:3). Da Paulus uttalte sin bekjennelse om at "Yah'shua er Herre" var det i motsetning til at han tidligere hadde erklært at han var forbannet – dette var ikke en mumling av ord over leppene – dette ble sagt med hele hans sjels overbevisning og sinnsbevegelse som hadde blitt snudd helt opp ned.

Da den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) strømmet inn i meg den kvelden 30. marsj 1977 sank jeg på mine knær ned på gulvet i rommet mitt og priste Yahweh med hele min sjel. Da jeg erklærte "Hallelu-Yah! Pris Yah!" repeterte jeg ikke en liturgi. Hele meg uttrykte takknemlighet for en virkelighet som jeg hadde fått innblikk i overnaturlig. Jeg visste – utover bare ord og i min sjels ekstase – at jeg var frelst.

Det finnes en fjollete ide i mange kretser om at alt du behøver å gjøre er å gjenta ordene, "Jesus er min frelser" og så, som ved et trylleslag, er personen frelst. Omtrent alle på jordens overflate kunne gjøre det og forbli ufrelst. For at en sjel skal bli frels mo den først synge denne sannheten ut som en levende realitet. Vår åndelige vandring kan begynne i en enkel trosbekjennelse men man blir ikke endelig frigjort fra åndelig død før denne ilden oppsluker en. Dette kan skje gradvis over tid eller så kan det være øyeblikkelig slik det var med Paulus eller med meg. Jeg vil ikke påstå at alle må erfare den nye fødselen på helt den samme måten. Men det jeg vil påstå er at innen sjelen er fullstendig oppslukt i den virkeligheten at Yah'shua (Jesus) lever og at korset er noe stort og herlig, som sikrer synderen innløsning og en plass i himmelen, så er det noe som mangler. Den erkjennelsen må finne sted, ikke født utav propaganda tale men en åpenbaring til sjelen om at enhver levend utenfor korset til syvende og sist er meningsløs. Bare da kan vi forstå Pauli tilsynelatende sjokkerende ord, da han erklærte: "Om noen ikke elsker Mesteren Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus), la ham være forbannet!" (1.Kor.16:22) For det Paulus gjorde var ikke å forbanne mennesker til helvete fordi de ikke trodde, slik noen slørøyede og kjærlighetsløse fanatikere ønsker å gjøre som is sin uvitenhet og blindhet sier ting som ikke noe menneske har rett til å si: det han sa er at noen av de mest dstruktive mennesketypene som finnes, er en religiøs hykler, og tilregner den samme type sjebne for slike som Yah'shua (Jesus) selv gjorde angående hykleriet til fariseerne, sadduseerne, og de Torahlærde i sin tid. En person som påberoper seg å tro på Kristus – og dere må huske at Paulus her skrev til forsamlingene (kirkene) i Asia da han sa dette – men som ikke har Yah'shuas (Jesu) kjærlighet i sitt hjerte, vil gå rundt og preke et dødt evangelium fordi han selv er åndelig død og ugjenfødt. En slik person er forbannet!

Og slik var Paulus før han møtte den levende Kristus på veien til Damaskus. Og han visste det! Han ble klar over at hans religion før dette møte hade vært meningsløs. Det var en religion som drepte mennesker både fysisk og åndelig. Det var en religion som manglet kjærlighet selv om den hadde iver. Det var en religion som hatet. Og hat, som vi alle vet, er mordets ånd, og fører mennesker til å gjennomføre desperat e onde handlinger. Hat dreper både den som hater og de som er hatet.

Paulus oppdaget at Yah'shua (Jesus) ikke bare levde, men at han hadde vunnet over selve døden, noe som virkelig kunne feires. Du frykter ikke døden før du begynner å se den i hvitøye – enten det er du selv som nærmer deg døden eller døden til en du har kjær som plutselig blir tatt bort og etterlater seg tomhet. Døden slo meg aldrig før min egen far ble tatt. Og selv om jeg hadde håpet om gjenoppstandelse slo dens plutselghet og forferdelighet meg mer enn noe annet i livet mitt hadde gjort før, og det nærmeste jeg før hadde kommet det samme var da min første kone gikk fra meg. Uten oppstandelseslivet som var mitt på grunn av Yahweh ureserverte kjærlige godhet er jeg sikker på at døden hadde oppskaket meg hundre gannger verre enn den gjorde. Kristi nærvær i mitt liv fikk meg til å forstå – ikke bare ved ren intellektuell resonering, men ved faktisk overnaturlig viten – at døden bare er midlertidig for de som aksepterer Yah'shuas (Jesu) uforbeholdte gave av evig liv.

Å forstå korsets dimensjoner krever mye bønn og edruelig tenkning. Det finnes ikke noe å sammenligne denne hendelsen med i hele eksistensens historie. Den var Yahwehs høyeste kjærlighetshandling på vegne av den ufortjenende menneskeheten. Videre var døden på korset Elohim's (Guds) visdom og herlighet. Og det dere må være klar over er at Yah'shua (Jesus) ikke hjelpeløst ble drevet dit i en nedbrutt og overvunnet tilstand. Nei, han aksepterte det i friheten i sin egen ubeseirede sjel. Golgata var i den guddommelige planen for å reparere en ødelagt verden. Alt dette begynte Paulus å se. Det var den timen på veien til Damaskus som lærte ham de første notene til det som en gang skulle bli en stor, jublende krigsang av tro som vi finner nedskrevet i galaterbrevet: "Elohim (Gud) forby at jeg skulle rose mig av noe annet enn av korset" (Gal.6:14).

Stor og herlig som Torah dog er, så er Torah meningsløs uten korset. Paulus forsto dette da han møtte den gjenoppstandne Yah'shua (Jesus). Og det, brødre og søstre, er mitt vitnedsbyrd også. Det å ta korset bort, slik mange forsøker å gjøre for å få kristendommen mer spiselig for hedningene, er å samtididg røve bort vår tros håp og kraft. Det opprører og provoserer meg, derfor, å se at noen moderne bibeloversettelser – spesielt messianske – forsøker å redusere meningen med korset ved å bytte det med ord som 'torturpåle' som mangler det åndelige innholdet som ordet 'kors' har fått i vårt språk. For korset er ikke bare et redskap for tortur og henrettelse men selve middelet for vår befrielse. Og den sannheten på understrekes om og om igjen.

Vi ender i dag med en tredje og vesentlig konsekvens av Korset som vi ikke tør å glemme – for uten den forblir vi døde for livets herlighet. Da Paulus fikk sitt møte med Yah'shua (Jesus) på veien til Damaskus underkastet han seg den gudommelige kjærligheten som nå sto åpenbart framfor ham. Dersom korset ikke har åpenbart gudommelig kjærlighet til deg, forblir dets mysterium gjemt for deg. Når Yahweh konfronterer oss med sin kosmiske kjærlighet blir vi med ett gitt et valg: å omfavne den, eller å stå imot den. Du ville kanskje tro at om man blir møtt med gudommelig kjærlighet ville alle automatisk motta den. Desverre er det ikke slik. For mennesker, som vi vet, har en tendens til å avvise kjærlighet.

Dere må også huske at Paulus – som hadde forfulgt Kristus og hans etterfølgere til døden – plutselig ble tilbudt noe han visste han absolutt ikke fortjente. Og han forstå med ett att han, Paulus, gudsbespotteren og forfølgeren, likevel ble funnet frem til av denne kjærligheten. Det må ha sjokkert ham veldig han hadde blitt opplært til å betale hat med hat, øye for øye og tann for tann, men her åpenbarte Yahweh til ham en dimensjon av sin kjærlighet som han aldri hadde drømt om. Den var ufattelig for ham! Hvordan kunne Yahweh betale for all hans ondskap og hat med så mye tilgivelse og kjærlighet? Derfor kunne han senere si, i endeløs undren, at "jeg er korsfestet med Kristus, og det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg, Og det livet jeg nå lever i kjødet lever jeg ved tro på Guds Sønn, som elsket meg og som ga seg selv for meg" (Gal.2:20).

Det var gjennom hans møte med Yah'shua (Jesus) – en kristus som var bare nåde – at han fikk sin kunnskap om gudommelig kjærlighet. All hans feberaktige streben etter fred og rettferdighet og sikkerhet var nå over, for Yahweh, i Messias hadde tatt initsiativet. Den stakkarslige rykende legalismelampen hade sluknet i morgenlyset. Yahweh hadde forsonet seg med ham. Mens han fortsatt var en "synder", en "fiende" – hvor dypt gjennomtrukket av Pauli eget hjertes blod er disse store ordene i Romerbrevet – Kristus hadde dødd for ham. Det er også mitt vitnedsbyrd. Det er på dette gjenoppstandne livet som mitt live er grunnlagt og bygget. Og uansett hvem du er, eller uansett hvilken bakgrunn du har, kan det livet bli ditt også. Amen.