I dag hørte jeg på svensk radio, et program som heter "Vetandens värld". Det var en filosof (som jeg desverre ikke husker navnet på) som snakket om hvordan vi oppfatter "jeget" i oss selv.

Hun pratet om tiden et barn er i magen og fødselen. Hun snakket om at i magen oppfatter barnet seg som en del av mammaen og at å bli født var en så stor krise eller stort sjokk at man kom i fornektelse hele resten av livet. Slik at man lever i fornektelse og finner metoder å klare å overleve med dette sjokket på mange forskjellige måter hele livet. Gud ble sett på som støtte eller flukt slik jeg oppfattet det.

Man kan være enig eller uenig i dette. Det krever utdypning for å vite hva hun egentlig mente. Jeg tror for eksempel at barnet har dyp kontakt med mammaen til å begynne med, men at det helt klart er et eget individ fra Yahweh plasserte han eller henne inn i moren (og farens sædcelle?). Derfor må ingen barn drepes i mors mage. Jeg tror at livet er fyllt av mening og at vi er skapt til å klare det sjokket som det eventuelt er å bli født og at vi kan velge Yahweh (som er det som gir oss mening) og ved det slutte å fornekte. Det er tøft uten tror jeg.

Det som jeg så ofte har hørt tidligere og som jeg igjen hørte fra filosofen i dag var tro som ble presentert som fakta. Jeg vet ikke om det var ment slik, men slik oppfatter jeg det når folk sier at ting er slik og slik og ikke sier at de TROR det er slik og slik. Det behøver faktisk ikke bety noe som helst at noen har studert noe lenge om de har studert noe som ikke er sant.

Med årene har jeg lært å se etter hva jeg skal oppfatte som fakta og hva jeg skal oppfatte som folks tro. Og da blir jeg ikke så såret og forvirret lenger som jeg pleide å bli.

Så det var beskjeden fra meg i dag. Ikke tro at alt som presenteres som fakta nødvendigvis er fakta. Veldig ofte er det en tro eller religion folk har. Yahweh velsigne.