Logo Copyright © 2007 NCCG - All Rights Reserved
Return to Main Page

RESURSER

Ansvarsfraskrivelse

Introduksjon til GNPK

Sannhetens symfoni

Nøtteskal

Frelsesplan


Generelt

Artikler

Bibelkurs

Høytider

Intervjuer

Kulter

Norge

Olivengrenen

Profeti

Sabbatstaler

Diverse

Akutt hjelp!

Barnehjem

CD-ROM

Copyright

Donasjoner

Kalender

Kontakt

Menigheter

Publikasjoner


    #27. Den stÝrste lidelse

    Skriftsmeditasjon: Romerbrevet 8:9-17

    Ja, vi er tilbake ved tro igjen. Jeg spurte dere for et par måneder siden om noen av dere noen gang hadde tvilt på at vi skulle samles til Sion. Noen rakk opp hånden, noen nølte fordi de ikke var sikre på om de hadde gjort det.

    Sist mars skrev jeg et par nye bibel-studier og begynte å tenke mye på lidelse og dens sentrale rolle i Yahwehs plan om å utvikle oss og forene oss som et folk. Jeg gjenoppdaget noen veldig interresante sannheter.

    Den første sannheten jeg oppdaget er at Yahweh ikke gir oss påbud om å bli forenet. Han sier, praktisk talt, at hvis vi er i Kristus så er vi forenet...allerede! Og hvis det er sant så er det best at vi begynner å oppføre oss som om vi er det -- ikke bare på overflaten eller til og med noen av lagene nedenfor, men i selve KJERNEN av vårt hjerte. Enhet er ikke noe mål i det fjerne -- det er et faktum dersom vi er i Frelseren.

    Den andre sannheten jeg lærte er at hemmeligheten om hvordan man overvinner frykt egentlig er ganske enkel, selv om det å oppnå den er noe som mange finner vanskelig. Det innebærer å bare ha èn ting for øyet, med en voldsom lidenskap son oppsluker alle andre mindre lidenskaper i livet. Dess mer vi tillater Kristi kjærlighet å fylle våre sjeler, dess mer smelter han sammen våre indre splittelser til en brennende enhet. Det finnes ikke plass til indre frykt dersom det ikke er plass til indre splittelse. Splittelse forvirrer, kjærlighet sammensmelter.

    Jeg tror fast på at den største smerte i personligheten er smerten man erfarer når man ikke føler seg elsket. Og fordi dette er den største smerten, er den største frykten, frykten for å ikke være elsket. Ingen ting kan fordrive den frykten bortsett fra en dyptsittende visshet om at vi er elsket. Og her kommer evangeliet inn med nettopp den forsikringen; ikke en forsikring som er skrevet som ord i en bok, men en vesentlig forsikring om at Ordet ble kjød. Den kjærligheten ble vist på den eneste måten som var mulig: I gode gjerninger mot både snille og slemme, og i den avsluttende gjerningen da han ga seg selv for oss på korset. Nå vet vi at Yahweh elsker oss -- han elsker oss ikke fordi vi fortjener det og er verdige, men fordi han ikke kan gjøre annet enn å elske. Ikke noe i oss fremkalte den, og ikke noe i oss kan utslette den. Han elsker, punktum.

    Og hvis han er i oss, så vil vi elske på en slik måte. Det har ikke noe å si hva noen av oss gjør mot hverandre, godt eller vondt, vi vil -- hvis vi er i Kristus -- fortsette å elske hverandre betingelsesløst. Nå er jeg sikker på at dere har hørt dette sagt før -- jeg er sikker på at dere forstår det, i hvert fall i deres sinn, Men spørsmålet mitt er: Har det grepet deres sjeler? Har dere lært å stå på denne kjærligheten slik at uansett hvor ubehagelig din bror enn virker, så elsker du ham fremdeles...betingelsesløst.. og nok til å ønske å leve med ham i et sionsk samfunn? Kraften i sann kjærlighet kommer fra å det ut av hodet og inn i sjelen.

    Nylig delte en av brødrene en drøm han hadde om meg da jeg viste meg som sint og opprørt. I drømmen valgte han å ignorere sinnet og å elske det gode han kunne se i meg. Resultatet var at jeg forandret meg fra å være "sint" til å bli "normal" igjen. Det faktum at den dårlige siden av meg sannsynligvis kun var i hans innbilning er ikke viktig -- vi har alle negative tanker om hverandre som manifesterer seg i våre drømmer; og mange av disse tankene er ren fantasi. Men broren var vis -- han fokuserte på det gode og det som viste seg som dårlig ble plutselig godt for ham. Og dette er hvordan Kristus vinner oss -- fordi han ser forbi det dårlige og rett inn i det gode i oss. Og dette er hvordan, vi til sist, vil vinne hverandre og trekke mennesker til Kristus.

    Å vite til punkt og prikke hva hverandres feil og svakheter er, er uviktig. Det som er viktig er å gripe tak i godheten i andre og bygge på det; så vil vår frykt for andres feil og svakheter forsvinne. Sion må bygge på det prinsippet. Når vi lever nært sammen vil vi se ti ganger så mange feil og svakheter enn når vi lever adskilt men vi vil også se godt som vi ikke visste om at eksisterte før. Det er det som begeistrer meg ved Sion -- å kunne oppdage all det gode som er bortgjemt hos mine brødre og søstre, og å lære å ta etter det. Å grave fram det gode er Sions opplevelse og er det vi skulle leve for.

    Er du redd for svakhetene og feilene til de som det er ventet av å komme til Sion? Ikke vær det. Men gled deg over at du skal finne en gruve av godhet som du aldri drømte om at var der! Bygg dine håp på det!Sion vil inneholde uperfekthet i denne timelige verden, det er ikke noen rømningsvei fra det. Saken er å bygge på det gode, og stole på det.

    Det står skrevet om Herren Yah'shua haMashiach at han er: "FULL av nåde og sannhet". Dette betyr at hans karakter er flekkfri -- det finnes ingen delt eksistens av nåde og unåde, eller av sannhet og falskhet. I ham er det nåde og bare nåde; sannhet og bare sannhet. Han framsatt aldri et prinsipp som han ikke levde etter, og han sa aldri et moralsk utsagn som han ikke demonstrerte i sitt liv.

    I løpet av livet mitt har jeg møtt noen vidunderlige kristne, men dess nærmere jeg har blitt kjent og kommet i forbindelse med dem, dess klarere har jeg sett deres uperfekthet. Uten tvil kan dette sies av andre om meg. Så hva er poenget mitt? Mitt poeng er at kristne har flekkete karakterer, og noen er mer "flekkete" enn andres. Vi har nåde, og vi har unåde; vi har sannhet og falskhet, selv om det bare er underbevisst.

    Noen har nådd et sted i Yahweh hvor det er mye mer nåde enn unåde, mye mer sannhet enn falskhet. De fremstiller slike perfekte karakter-kvaliteter at de kan bli beskrevet som nesten perfekte. Men Yah'shua var helt perfekt. Han spurte en gang en gruppe mennesker: "Kan dere overbevise meg om (at jeg er skyldig) i synd? ..." (Joh.8:46). Ingen kunne finne en lyte på ham. Han er ikke bare det beste menneskeheten noen gang har sett, men han er det beste vi noen sinne vil se.

    Med en så vidunderlig Høy Prest (Kohen Gaddol), hva trenger vi å frykte?! Med en så stor og mektig og perfekt profet og patriark som leder Sions sak, hva trenger vi å frykte? Men for at han skal lede Sion -- for at han skal være Kadesjs Patriark og Konge, Må vi først omvende oss fra å være så negative og aktivt søke og fremme det gode i hverandre, og så ta etter det som en åndelig familie. For den godheten er satt der av Kristus som en frukt av vår lydighet til hans bud.

    Yah'shua er liv. La oss elske liv og elske hverandre og se forbi flekkene og opphøye Kristi nåde og sannhet i alle. For å gjøre det klart så vi må være klar over flekkene men vi kan ikke holde på med å peke dem ut uten at vi selv får flere flekker.

    Med disse tankene konkluderer jeg det den Ruach haQodesh har ledet meg til å dele med dere i dag. I dag er det "Kadesj Dag" -- avgjørelsens dag, vendepunktets dag. Hvis vi ikke har fått et svar innen nå, så la oss falle på våre knær, mens vi er sammen og dagen ikke er slutt, og få det, med Yahwehs vilje, er min bønn i Messias' Navn. Amen.

    "Men i alt dette
    vinner vi mer enn seier
    ved ham som elsket oss"

    (Romerbrevet 8:37)

    Tilbake til hovedsiden

    Laget: 14. november, 2004
    Oppdatert: 14. november, 2004


    Copyright © 1987-2008
    Guds Nye Pakts Kirke
    Yahwehs B'rit Chadashah Forsamling