På grunn av at frykt kanskje er den største hindringen for at man får erfare å være "mer enn en seierherre", på vi fortsette vår granskning av hvordan den skapes og hva den gjør med personligheten.

Noe av det vi frykter kommer av tidlige sjokk. Sinnet, som alltid ønsker å glemme det som er ubehagelig, slipper hendelsen som forårsaket sjokket ned i underbevisstheten og lukker døren bak den. Hvis hendelsen har et sterkt følelsesmessig innhold, fortsetter den noen ganger å arbeide i underbevisstheten og forårsaker nervøsitet og generelt ubehag. Den avdøde Dr.Leslie Weatherlead, en berømt metodist pastor som var pastor i City Tempel, London, fortalte historien om en offiser som under 1. verdenskrig heller ville stå på toppen av en skyttergrav heller enn å gå ned i den. Noen trodde dette var fordi han var så modig, men i virkeligheten var han paralysert av frykt -- frykten for å være i små rom. Senere ble det oppdaget ved terapi at da han var barn hadde han blitt angrepet av en rasende hund i et lite smug -- en hendelse som fikk ham til å frykte små rom.

Det må sies at mange av oss går rundt med alle slags former for tilbaketrengt frykt i vår underbevissthet, men disse formene for frykt hindrer oss sjeldent fra å fungere her i livet, kanskje sett bort fra, ved enkelte merkelige tilfeller. Hva skulle man gjøre med disse formene for frykt? Hvis de ikke har noen "lammende" innvirkning på oss -- ikke noe. De formene for frykt som vi trenger å se på er de som legger en paralyserende hånd på det vi foretar oss og hindrer oss personlig i å fungere effektivt. Når frykt hindrer oss i å gjøre vårt beste for Yahweh så må den bli konfrontert og brakt inn til Hans nærvær. Som kristne skulle vi la oss tvinge ikke av frykt, men ut fra kjærlighet.