Brødre og søstre, jeg ønsker å starte i dag med å minne dere om de "Ti Onde Hester" som Paulus beskriver i Romerne 8:38-39 -- de ti tingene som ikke kan skille oss fra Kristi kjærlighet. Jeg er sikker på at noen av dere har glemt dem så jeg vil minne dere om dem: De er død, liv, engler, demoner, det som er nå, det som kommer, krefter, høyder, dybder, eller noe annet som er skapt. Ved første øyekast kan disse virke mystifiserende men ved nærmere undersøkelse ser vi den dype visdommen i apostelens ord.

Yahwehs kjærlighet omfatter alt som er skapt -- det finnes ikke noe sted der den ikke er. Jeg gjennoppdaget dette personlig for et par uker siden da jeg følte meg litt nede på grunn av problemer som tårnet seg opp uten noen løsning i sikte. Jeg følte at Yahweh var langt unna. En natt hadde jeg en drøm, og i drømmen ble jeg stilt framfor en dommer og anklaget for å tro at jeg kunne komme inn i Yahwehs nærhet. Den gangen syntes jeg dette var en høyst uvanlig ting å bli anklaget for men senere forsto jeg at "dommeren" var kjødet mitt, eller min lavere uåndelige natur som prøvde å hevde sin autoritet. Det som var interessant med drømmen var at mens jeg ble anklaget for å tro at Yahweh alltid var nær oss, ble jeg ikke opprørt en eneste gang. Jeg var i en slik fullstendig fred at det ikke hadde noe å si hva hvilken som helst "dommer" sa til meg. Jeg visste at Yahweh var nær.

Og da jeg våknet følte jeg en slik ubeskrivelig fred. Venner det er mitt vitnetsbyrd at Yahweh alltid er nær. Det finnes ganske enkelt ikke noe sted i dette universet hvor Han ikke er å finne. Problemet kommer når vi slutter å tro på dette, eller bevisst gjør opprør mot Ham og trekker oss bort fra Ham. Det høres rart ut, ikke sant? Nesten paradoksalt. Hvis jeg nå snakker til pastoren, og jeg står flere meter unna ham, er jeg ikke lenger nær ham. Men hva med pastoren? Ville dere si at han fortsetter å være nær meg, selv etter at jeg har flyttet meg vekk? [Nei]. Nei, fordi jeg flytter meg vekk fra ham og er nå langt unna ham, og per definisjon, er han nå langt borte fra meg også.

Men slik er det ikke med Yahweh. Å flytte seg vekk fra Yahweh er ingen fysisk prosess men en åndelig prosess. Hvis jeg flytter meg vekk fra Yahweh så er jeg langt unna Ham, men på det åndelige planet betyr ikke det at Han er langt unna meg! Syns dere det er vanskelig å forstå? La meg prøve å forklare.

Når vi erfarer Yahwehs nærhet erfarer vi det innvendig. Vi erfarer Ham ikke utenfor oss selv. Husk, Yahwehs rike er innvendig (Luk.17:21).

Sett dere selv i to situasjoner. Dere snakker med en veldig hyggelig mann og han gjør at dere føler godt innvendig. Dere kan kjenne hans kjærlighet. Så snakker dere med en grusom mann og han får dere til å føle dårlig innvendig. Erfaringen er inne i dere, ikke utenfor. Likevel kan dere, hvis dere har Kristus i deres hjerter erfare begge mennene -- den gode og den dårlige -- på den samme måten ... med kjærlighet i deres hjerter.

Hvis jeg hadde hatt den drømmen om dommeren for ti år siden ville jeg ha våknet opp veldig forstyrret. Jeg ville ha tatt det opp veldig personlig fordi jeg ville ha trodd på ham. Men denne gangen trodde jeg ham ikke, jeg viste inne i sjelen min at Yahweh var nær. Jeg trodde på Hans Ord, og det Ordet var levende i meg. Jeg trodde på Davids vitnedsbyrd da han sa: "Hvor skal jeg gå fra din Ruach, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der" (Sal.139:7-8).

Når vi reagerer negativt på falske beskyldninger eller noe som er urettferdig på en slik måte at vi plutselig føler oss ensomme, deprimerte, opprørske eller hva det måtte være, hva er det egentlig vi gjør da? Vi nekter å tro på Yahwehs Ord. Og hva er Yahwehs Ord? Det er at Han alltid er nær. Hans kjærlighet er alltid tilstede, for å omfavne oss i tider med trengsel. Når vi ikke lenger har indre fred fornekter vi egentlig troen. Faktum er at vi tror på "dommeren" som er vår lavere natur. Og hvilken løgner den lavere naturen er!

Nå vil jeg forklare hvordan det er mulig for oss å være langt unna Yahweh og det samtidig er mulig for Yahweh å være nær. Yahwehs Ord vitner om at i det samme vi har motatt Kristus som vår frelser vil Han alltid være i hjertet vårt. Hjertet er senteret for våre liv -- for våre følelser. Når vi gjør opprør mot Yahweh gjennom mangel på tro eller ved å med vilje ikke adlyde et bud, trekker vi oss tilbake fra rene følelser. På grunn av at synd ikke kan forbli i Yahwehs nærvær må den kastes ut. Når vi synder, blir vårt åndelige senter kastet ut av hjertet og inn i en annen kroppsdel. Kanskje den blir kastet inn i sinnet der vi kanskje kan si noe slikt som: "å, det jeg gjorde var ikke så galt. Hva med alle de andre fine tingene jeg har gjort?" Eller noe i samme duren. Med det samme vi prøver å bortforklare sannheten, farer senteret av vår eksistens ut fra hjertet der hvor Kristus er og inn i sinnene våre. Og med det samme dette skjer, begynner den lavere naturen å ta over.

Eller vi kan trekke oss tilbake til magen vår ved å drikke og spise, eller kanskje prøver vi å drukne vår dårlige samvittighet ved å nyte overdreven sex. Det finnes tusenvis av måter å drukne vår samvittighet på. I alle tilfellene forblir Yahweh nær i våre hjerter men vi har forandret sentrumet av vår eksistens. Resultatet er indre krigføring. Etter en stund, når vi har glemt hva det var vi gjorde feil, fordi vi har startet å lytte til vårt uforløste sinns løgner, begynner vi å føle at Yahweh er langt borte og har forlatt oss. Og det er hva Jesus følte på korset vet dere. Han gikk inn i mennesklig kjød, erfarte fristelse, og så, i de siste pinefulle timene på Golgata, benyttet Han seg åndelig av hele den menneskelige rases rømningsvei -- bort fra sentrum -- og erfarte hvordan det var å være adskilt fra Yahweh.

Nå, her ligger det et stort mysterium, soningens mysterium. Yah'shua byttet plass med oss og omvendte seg for oss. Han forlot sitt sentrum -- der Hans Far oppholdt seg -- og gikk inn i kjødets lavere verden. Der gjorde Han, idet han gikk inn i hele den menneskelige rase, det vi skulle gjort for oss selv -- omvendte seg og betalte prisen for våre overtredelser.

Dette er et dypt tema men jeg har rørt ved det for å få fram et grunnleggende poeng: Yahweh er alltid nær hvis dere velger å erfare denne nærheten. Men hvis dere rømmer fra samvittigheten deres, og erfarer ensomhet i sjelen, er det egentlig deres egen feil, og dere har ingen grunn til å klage over at Yahweh er langt borte. Han er ikke det. Det er deres mangel på tro som har tatt dere bort fra Ham.

Nå har alle av dere uten tvil erfart, eller vil erfare, problemer i livet. Og hvis dere har mottatt Kristus, så lover jeg dere at dere vil erfare ikke bare ekstasisk glede men også lidelse. Når dere kommer til Yahweh mottar dere en tosidet gullmynt. På den ene siden er glede, og på den andre er lidelse.

Det samme er sant i verden. Hvis dere ikke mottar Kristus mottar dere den samme mynten -- så å si av bronse, en side med glede, og den andre med lidelse. Men forskjellen er at når dere lever det kristne livet er gledessiden alltid øverst. I verden, vender som regel gledessiden ned.

Det er en begrenset analogi. Når dere mottar Kristi nærvær i deres livblir dere ikke lovet et liv uten problemer. Desverre underviser mange kristne grupper nå en kjettersk læresetning som sier at hvis du ikke alltid er fylt av glede, er frisk, og rik så har du blitt overvunnet av Satan på en eller annen måte. Dette er ikke sant. Så lenge vi er i denne dødelige sfæren av eksistens vil livet alltid gi oss både av godt og ondt. Men det Kristus gjør for oss er å gjøre oss til seierherrer over de dårlige situasjonene, ikke ved å fornekte dem, eller å rømme fra dem, men ved å gjøre oss i stamd til å stadig dvele i Krist-senteret i våre hjerter i midten. Og når vi gjør dette, blir vi omgjort innvendig.

En u-båt kaptein sa en gang at han hadde funnet Kristus på bunnen av sjøen. "Jeg lå der i køya mi i en u-båt på en tre-dagers øvelse på bunnen av sjøen," sa han "...jeg løftet mitt hjerte opp mot Yahweh i en omvendelsesbønn og jeg ble øyeblikkelig reddet." Han smilte i det han gjenntok Pauli ord: "verken høyder eller dybder."

Dette ordet "dybde" kan bli anvendt både innvendig og utvendig. Noen ganger, når vi mister kontakten med det som skjer inne i oss, trenger vi en utvendig drivfjær. For denne u-båt kapteinen, fikk realiteten av at han var på sjøbunnen på en eller annen måte en sammenheng med hans innvendige realitet av at han var på den åndelige bunnen også. De merkeligste ytre omstendigheter kan gjøre at vi får lyst til å omvende oss. Jeg har blitt forbauset over noen av de tingene som har fått mennesker til å omvende seg! Jeg antar at Herren kjenner oss godt nok til å sette oss i fysiske situasjoner som vil stimulere våre sjeler til å handle.

Paulus avslutter sin liste over de "Ti Onde Hester" med å forsikre seg om at vi ikke finner en unnskyldning for å tro at Yahweh ikke er nær, ved å si: "...eller noe annet som er skapt". Med andre ord, det finnes ikke noe i den ytre, fysiske verden som kan skille deg fra Kristi kjærlighet så lenge du bevarer troen! Paulus kaster et teppe over alle de "uteglemte" tingene slik at det ikke lenger er noen andre unnskyldninger for å påstå at Yahweh ikke alltid er nær.

Hører dere det! Det finnes ingen unnskyldning! Det er det samme hva dine ytre omstendigheter er, enten du befinner deg i en Auschwitz, eller du føler deg desperat fordi du har kommet til et økonomisk lavmål, eller du har vært arbeidsledig i flere år uten noe tilsynelatende håp om en jobb, eller ditt ekteskap er brutt, eller hva det skulle være. Yahweh er alltid nær så lenge du stoler på Ham.

Men det er problemet, ikke sant? Som Peter ber vi hele tiden: "O Herre, hjelp min vantro" (Mark.9:24). Tro er problemet. Vi snakket mye om det i sabbatsskole-leksen vår sist måned -- troens enestående evangeliske prinsipp, den noen ganger mystiske og flyktige substansen som vi prøver å gripe fatt i som dog så ofte virker som om den glipper gjennom fingrene på oss.

Disse siste månedene har vi prøvd å omprogrammere tankegangen vår ved å la våre tanker rette seg etter Yahwehs Ord. Jeg har personlig erfart enorme forandringer. Jeg har sett Yahwehs forsyn på en helt ny måte. Og jeg har oppdaget det som er det jeg egentlig ønsker dypt nede i sjelen min.

Jeg vil ikke si at jeg har sluttet å være oppmerksom på ytre omstendigheter som i det siste har vært ytterst prøvende, som mange av dere vil være klar over. Jeg er sikkert og visst oppmerksom på dem, men jeg har gått løs på dem på en helt annen måte. Jeg har tenkt mye på Pauli "Ti Onde Hester" og hvordan jeg har latt dem ødelegge mitt åndelige liv. Jeg har latt Yahwehs Ord, så langt min nåværende tro har tillatt det, feie bort alle mulige uheldige utfall og latt meg selv bli mer enn en seierherre gjennom Kristus. Ja, det kommer til å bli mange ytre, fysiske feil, men jeg skal IKKE la dem ødelegge mitt åndelige liv.

Jeg har lært at hele min frelse er gjennom Kristus, og Kristus alene. I min tideligere kirke ble vi undervist å tjene vår frelse, eller i hvert fall en del av den, og jeg har oppdaget hvor ytterst umulig det er. Paulus oppdaget også dette. Min oppgave er ganske enkelt å jobbe med Kristus og ikke å verve Ham til å jobbe med meg! Min oppgave er å spørre Ham: "Herre, hva kommer prosjektet til å være" og så komme i gang med det når jeg har fått svaret, i stedet for å si: "Herre, jeg ønsker å jobbe med dette prosjektet, vil du asistere meg?".

Jeg tror jeg kan gjøre dette fordi jeg har klart å starte med å gi slipp på enkelte deler i livet mitt som jeg ønsket å fortsette å herske over. Jeg har funnet en uventet samling av indre avguder som jeg aldri drømte om at var avguder fordi jeg alltid hadde bortforklart dem som nødvendige for rikets tjeneste. Jeg ser at de ikke er nødvendige lenger.