Brødre og søstre, sist måned presenterte jeg dere for hva jeg kalte de "Ti Onde Hester" ved å se på de ti tingene som ikke kan adskille oss fra Yahwehs kjærlighet. Disse var skrevet ned i Romerbrevet 8:38-39. Kan noen huske hva disse var? [Død, liv, engler, demoner, det som er nå, det som kommer, krefter, høyder, dybder, eller noe annet som er skapt). Riktig. Vi brukte et ministudium til problemet med døden, og hvordan det er at troende frykter den når de ikke skulle det. For troende er døden en overgang fra en svære av eksistens til en annen. Når vår tur til å dø kommer vil det være fordi Gud har bestemt at det skal være slik. Så når vi dør er det riktig for oss og for de det berører. Vi må alltid stole på det. Hvis vi gjør det, vil vi ikke lenger ha frykt for døden i våre tanker.. For å oppnå denne fryktløsheten for døden, må vi være "mer enn seierherrer" i det vi levet et seirende liv i følge sanne bibelske prinsipper.

Jeg vil innrømme at jeg har hatt problemer de to siste månedene som har brakt meg ansikt til ansikt med døden. Etter en bilulykke har jeg følt meg mye dødeligere enn før. Siden da har jeg kjørt bilen min til togstasjoenen halvparten så fort som jeg vanligvis gjør, og brukt dobbel så lang tid på å komme dit. Jeg har bestemt meg for å ikke leke med døden. Jeg vil ikke leke Russisk rullet med livet mitt.

Nå sier jeg ikke at dødsdagen er blitt bestemt av Yahweh for alle. Før jeg ble født sa ikke Yahweh: Ålreit, Chris skal dø 1. Februar 2054. Egentlig er min personlige tro at vi har flere avtaler med døden som avhenger av de valgene vi gjør i dette livet. Jeg sier for øvrig ikke at det finnes uendelig mange mulige datoer som vi kan dø på -- det ville være å si at livet er et sjansespill, slik ateistene underviser. Nei, ikke i det hele tatt. Jeg tror det finnes en tid da det er bestemt at vi skal dø, avhengig av den stien vi velger å gå i dette livet. Hvis jeg forkaster Kristus, vil jeg høyst sansynlig dø på en annen dag enn den dagen som hadde blitt bestemt for meg hvis jeg forblir trofast.

Selv da er det ikke så enkelt. Jeg tror at noen av oss ble enige om når vi skulle dø før vi ble født. Ved andre tillfellertror jeg at Yahweh gir oss et valg. Han vet selvfølgelig hva vi vil velge allerede på forhånd, selv om Han skjeldent vil åpenbare dette valget for oss på forhånd. Jeg har lest mange beretninger fra mennesker som har hatt nær døden opplevelser og de har fått velge der og da om de vil leve eller dø. Jeg har lagt merke til at de rettferdige, som har en stor forpliktelse og ansvarsfølelse for de som lever på jorden -- slike som deres barn -- ofte får muligheten til å leve videre. Jeg tror vi får det valget også, når Yahweh gir det til oss.

Så jeg vil ikke at dere skal gå rundt og tenke fatalistisk ved å si: Vel, jeg har en avtale med døden på et spesielt tidspunkt og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Det er bare halvveis sant. Ja, dere har en avtale med døden, men avtaletiden avhenger av de valgene du gjør. Og du skulle ikke nødvendigvis tro at du vil leve lenger fordi du velger rett -- det er heller ikke nødvendigvis riktig. Vår avtale med døden er basert på mange forskjellige faktorer, som inkluderer det beste for oss OG for andre.

Dere skjønner, mange av de paktene eller avtalene vi inngikk før vi ble født innlemmer andre, spesielt familien. Vi ble ikke bare enige om hvilke familier vi skulle bli født i -- og derfor alle omstendighetene som familien ville befinne seg i sammen -- men også hvilken kirke, eller kanskje ingen kirke i det hele tatt. Grunnene til omstendighetene når vi blir født er like kompliserte som de søm har med døden å gjøre. Poenget er at, begge i like stor grad har mening. Og av denne grunn, skulle vi ikke ha noen frykt HVIS VI ER I KRISTUS. Hvis vi ikke er i Kristus, foreslår jeg at vi har mye å frykte, ikke bare når det gjelder den kommene Dom (for å ha forkastet Kristus), men også for at vi har feilet i å hjelpe de vi hadde blitt enige om å hjelpe i denne jordiske prøvetiden.

Jeg har snakket mye om døden men det er et viktig taleemne. I desember mens jeg ventet på toget mitt en kald men klar morgen, så jeg et stjerneskudd. Det kom så fort og brandt opp så fort at jeg ble sjokkert. For i dette bilde så jeg min egen dødelighet. I sammenheng med evigheten, kommer vi inn i dette livet og fortlater det utrolig fort. Tiden vi har her er dyrebar -- den kan virke lang og utdradd, men egentlig går den veldig, veldig fort. Og jo eldre du blir jo fortere ser den ut til å gå.

Jeg nevnte også sist gang at livet i seg selv er en av disse ti onde hester. Vi må reise oss opp og møte dette livet helt og holdent -- vi må være realistiske overfor omstendighetene og ikke løpe bort fra dem. Vårt livs omstendigheter er gitt oss av Yahweh for å løse slik at vi kan bli "mer enn seierherrer". Visste dere at Åpenbaringens bok gir oss syv ting å overvinne? Ja, livets skole har syv hoved hinderløp som må som det er krevet at vi skal komme oss gjennom. Vi blir ikke fortalt hva vi skal overvinne men vi får vite hva belønningene er. Er dere spente? Det er bra, for jeg skal la dere få lete etter dem i åpenbaringens bok i løpet av neste måned. Dere vil finne de fleste av dem i andre, tredje og tjueførste kapittel. God leting!

Den tredje av de "ti onde hester" Paulus nevner er engler. Paulus sier: Ikke la engler separere oss fra Yahwehs kjærlighet! Vel, vi har hatt førstehånderfaring av dette. En skadefro engel gjorde at vi fikk alle slags problemer i den siste kirken og da vi oppløste den kirken skyndet han seg bort idet han jamret seg og skar tenner. Å ja, brødre og søstre, vi har engler som fører krig mot oss i dette arbeidet -- mange av dem. Så opptatt var Yahweh av at vi ikke skulle bli bedratt, at han har gitt oss en navneliste over en gruppe demoniske engler kalt de Enokske Demonene. Vi skal på denne måten være i stand til å identifisere dem mye lettere når de kommer for å villede igjen -- slik de sikkert vil prøve.

Men hvorfor nevner da Paulus "demoner" fjerd på listen sin? Tydeligvis finnes det en virkelig forskjell her på "engler" og "demoner". Kan Paulus virkelig mene at gode engler kan være et problem for oss?

La oss gå tilbake til engler igjen. Ville gode engler egentlig ønske å separere oss fra Yahwehs kjærlighet? Selvfølgelig ikke. De er tjenere av Kristus og av troende. Men noe godt kan være ondt. La meg forklare.

La oss først se på engler som et symbol på ikke-himmelske ting, men som livets goder som kommer til oss -- kjærlighet, glede, lykke, framgang, venner, familie, og slike ting. Vel, det finnes to måter ved hvilke gode ting kan bli en forbannelse for oss. For det første kan de vise seg viktigere for oss enn Yahweh selv. Vår kjærlighet for ektemann, hustru eller barn kan så lett vokse seg større enn vå kjærlighet for Gud hvis vi ikke er forsiktige. Hvis det skjer, ta dere i vare, fordi avgudsdyrkelsens synd blir begått og prioritetene i våre liv trenger å bli ombalansert.

For det andre, finnes det noen mennesker som er reddere for gode enn for dårlige ting. Hvorfor gode ting? Fordi de er fylt med så mye selvfornedrelse og selvhat at de ikke kan komme på at de er verdige til å motta gode ting og så bruke dem på en seierrik måte. På en merkelig måte ser de på gode ting som onde. Er dere overrasket? Det finnes mange mennesker som tenker på denne måten. Hvos noe godt skjer tror de at noe er galt, siden de har bestemt at de "ikke er verdige". Men denne holdningen er like ille som den motsatte, fordi den kaster tilbake Yahwehs gaver i ansiktet på Ham.

Aldri, aldri, aldri forakt kjærlighet, glede, lykke, framgang, venner og familie, for de er Yahwehs gave, ikke bare til deg men til andre også. Ikke glem ordet "andre" -- Hvis Han gir deg $1,000,000, Tror du ikke alvorlig at Han mener at du bare skal bruke det på deg selv, gjør du? Hvis han gjør at omstendigetene blir slik at du dypt forelsker deg i, og gifter deg med en kjærlig kvinne eller mann, antar du ikke at Han mener at du selvisk skal holde den kjærligheten mellom deg og din elskede, gjør du? Hvis Han velsigner deg med mange fine barn, antar du ikke alvorlig at Han ønsker at du alene skal glede deg over dem, gjør du? Jeg håper ikke det! Yahweh hjelpe deg hvis du tror disse ting! Alle gavene som vi mottar er ment å være gaver til andre også. Glem aldri det! Hvis dere gjør det, så huff, da er dere i store vansker, for da har disse tingene adskilt dere fra Yahwehs kjærlighet.

Derfor møter vi en dobbelt fare i livets goder: enten elsker vi dem mer enn Yahweh, eller så frokaster vi dem og den kjærlighet som ligger bak dem. Noen sa en gang: "Ingen er trygge før de kan holde stand mot alt som skjer med dem -- godt såvel som dårlig." En kristen må vite hvordan å takle de gode tingene såvel som de dårlige og få dem til å tjene Yahwehs mening. Vi må være i stand til å takle både vekst og fattigdom hvis vi skal leve seierrikt.

Vær så snill å når dere blir stilt framfor godt eller ondt, møt det! Dette er realismens vei. Noe som ser ut til å være dårlig kan i virkeligheten være godt, og omvendt. Vær forsiktige. Vær realister, ikke idealister. Forstå at omstendighetene i livet ditt har en mening -- enten for å gjøre deg til et instrument i Yahwehs hender for andres velferd eller bare for å lære deg hvordan å skjelne åndene. Ta tak i tøylene til den hesten, og hopp opp i salen dens. Få den under kontroll. Overvinn den.

Jeg gjorde en tabbe for et par måneder siden. I et syn så jeg en representasjon av en del av meg selv som jeg ikke likte. Tidligere ville jeg rett og slett ha rømt min veg. Men denne gangen gjorde jeg en like stor feil. Jeg bestemte meg for å drepe den. La meg fortelle hva som skjedde.

Jeg mediderte på toget på vei til arbeid da jeg så et syn av en rotte. Men det var ingen vanlig rotte. Den hadde en gulbrun farge og ammet to baby-rotter. Da den så meg snudde den på hodet og festet blikket på meg. Den var ikke redd for meg. Den sperret veien slik at jeg ikke kunne komme forbi den. Jeg visste at jeg så noe fra min barndom fordi jeg ropte med guttestemmen til en ung tenåring: "Mamma, kom å se på dette!"

Så opphørte synet og jeg hadde tenkt nøye over det jeg hadde sett, jeg bestemte meg for at den var ingen god ting og at jeg måtte erklære krig mot den. Jeg inntok den holdningen at jeg på en eller annen måte måtte jage etter den og drepe den. Etter at jeg hadde bedt den kvelden lå jeg i sengen min å mediterte. "Jaha," sa jeg til meg selv, "Jeg kommer for å få tak i deg" -- idet jeg mente rotta. Med det samme åpnet det seg et syn for meg og der var rotta, bortsett fra at den så ut til å ha ekstra lange ben denne gangen, nesten som en kenguru. Den snudde seg og flyktet og jeg satte i gang en vill jakt. Den forsvant inn i mørke men jeg fortsatte å følge etter den. Nedover, nedover, og nedover, virket det som jeg gikk, over våte glatte stener, ettersom det ble mørkere og mørkere. Til slutt ble det så mørkt at jeg nesten kunne føle det -- som en tykk tåke, bare svart. Og så plutselig, uten advarsel, lik en skrekkingytende scene fra Jurassic Park, hevet en gedigen slange hodet sitt ut fra blekkmørket. Hodet dens var minst like stort som torsoen min, og jeg kunne se omtrent tre meter av den tykke kroppen, resten var utenfor synsvidde i mørket. I det øyeblikket jeg så dette monsteret, gikk jeg til angrep på den med all min styrke, som en kjempende Luke Skywalker fra en Star Wars film. Men striden hadde ikke før begynt før synet med ett lukket seg, og jeg ikke fikk lov til å gå videre.

Jeg var ikke redd for det jeg hadde sett selv om jeg for ti år siden sansynligvis ville ha vært skrekkslagen. Jeg så opprinnelsen til dette rotte-dyret, som sansynligvis var Satan, plantet i min ungdom. Kanskje jeg jaget den vekk til sin kilde. Jeg vet ikke.

Jeg bruker denne erfaringen for å presentere spørsmålet om demoner. Det skulle ikke være noe tvil hos en kristen om at det finnes demoner i universet. Fordi de har blitt karikaturert på dumme måter av middelalderige kristne, har folk vært tilbøyelige til å forkaste dem som ville fantasier av skyldige religionister. I enkelte tilfeller er det sant at de er det. Selv om dere ikke personlig bevisst har erfart en demon, trenger dere bare at Bibelen sier at de eksisterer. Kristus sier at de gjør det. Og det er enden på diskusjonen. Hvis dere dumdristig forkaster dem som et produkt av menneskers overtro så lover jeg dere at de vil forårsake at dere får mye fler problemer enn hvis dere ikke gjør det. På samme måte skulle dere ikke være fordypet i dem hvis dere tror på dem. Det finnes for mange dumme kristne som går rundt og kaster ut djevelen og demoner når det eneste mennesker trenger er litt kjærlighet. Det finnes tider da vi må drive demonene ut og det finnes tider vi må ignorere dem. Demoner er ikke grunnen for ethvert problem og enver vanske. Hvis dere tror det, vil dere ende opp med psykologiske problemer.

Demoner eksisterer, brødre og søstre, men de kommer under Kristi kontroll. Ingen demon, uansett hvor djerv og sterk den er, kan skille en kristen fra Yahwehs kjærlighet med mindre den kristne med vilje har skilt seg fra denne kjærligheten. Enhver demon er på en reim. Og denne reimen er i de naglemerkede hendene til den Ene som forårsaket deres nederlag på Golgata.

Så, hvis dere er plaget av demoner -- virkelige eller fantaserte -- finnes det utvilsomt et eller annet område i livet deres som dere ikke har omvendt dere fra. Jeg kjenner en mann som er en kristen og som blir plaget av demoner. Vet dere hvorfor? Fordi han tror på reinkarnesjon og de læresetninger og filosofier som de som tror på reinkarnasjon bruker. Dette er deres dør inn i sjelen hans, fordi reinkarnasjon er en doktrine tatt rett ut fra helvete

Brødre og søstre, dette har vært et langt mini-studium, men jeg ble sterkt ledet av Den Ruach haQodesh til å gi dere disse åndelige nøkler i dag. Disse er viktige saker og vi må forstå dem klart. La oss be:

O Yahweh Fader, hjelp meg å legge alt ved Dine føtter -- forøkningen, såvel som armodet, det gode såvel som det dårlige, gleden såvel som sorgen. La ingen av disse ting noen gang komme mellom meg og Deg. Dette sier jeg i Yah'shuas Navn. Amen.