Dere ble bedt om å lese noen vers fra Jesajas til møtet i dag og dere ble invitert til å ta i betraktning to spørsmål. Det første var: "Hva har Yahweh lovet de som går gjennom villmarken og ørkenen?" Og det andre var: "Hva vil de bli kalt?" Vårt tema er Realismens Vei og dere husker kanskje at jeg i November pekte ut for dere at det kristne livet er ett som blir levet i verden mens det på samme tid ikke er av den. Vi vandrer på realismens vei, ikke idealismens.

Den første virkeligheten vi må møte er at denne verden er en åndelig ørken. Det er lite, hvis noe i det hele tatt, i verden som vil tilfredsstille de åndelig sultne. I september snakket jeg litt til dere om vårt mål om å samles til Sion som jeg sammenlignet med utvandringen til Israel ut fra Egypt. En del av denne utvandringen involverte en lang og vanskelig ørkenvandring. Vår utvandring, både åndelig så vel som fysisk, må involvere -- og har allerede involvert -- en lang ørkenvandring.

Hver enkelt sjel som kommer inn i denne kirken må vente å gjennomgå en lang villmarksreise, spesielt de som kommer fra en verdslig eller en såkalt kristen bakgrunn. Det betyr at vi må gå gjennom en indre renselsesprosess -- en prosess der vi renser ut vår gale måte å tenke og føle på -- inntil vi tenker og føler slik Yahweh gjør, for bare på denne måten kan vi virkelig kjenne Ham slik Han virkelig er.

Dette krever en enorm selvdisiplin og overgivelse. Jeg er nødt til å si at det krever merkbarlig lidelse, spesielt for de som finner det vanskelig å gi slipp på forut oppfattede eller verdsatte verdslige ideer. Det krever ikke mindre enn en fullstendig omskolering av sjelen.

Jeg har stor medlidenhet for noen av ungene som går på skolen der jeg jobber. De kommer hit til Norge om vinteren uten å være i stand til å snakke verken Norsk eller Engelsk, noen ganger uten å ha erfart noe annet enn tropisk hete, og havner i en totalt fremmed kultur. Det må være et mareritt for dem. For de fleste av dem er det et enormt slit å tilpasse seg. Noen gir fullstendig opp. Men jeg har lagt merke til at de som klarer seg utvikler en enorm selvtillit og følelse av å ha oppnådd noe og de opplever en enorm berikelse av karakteren. De er, i de fleste tilfeller, mye mer psykisk modne enn de som ikke har hatt noen kamp i det hele tatt.

Vår Himmelske Far vet at å la vårt gamle selv dø og å akseptere Yah'shua som vår Herre og frelser ikke krever noen mindre kamp og offer men det er bare det at fortjenesten er mye, mye større. Så jeg ville like å stille dere det første spørsmålet igjen: "Hva har Yahweh lovet de som går gjennom villmarken og ørkenen?" []. La oss lese hva Han sier: "Ørkenen og det tørre land skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre. Som krokus skal den blomstre og juble, ja juble og synge med fryd..." (Jes.35:1-2a). Der er det første løftet: Glede! Og hvorfor? Fordi det som så ut som en bar ørken i våre sjeler vil forvandles til en sann have med vakre blomster.

Og nå skal jeg dele en personlig erfaring for å illustrere hva jeg mente. Da denne Nye Pakt startet for syv år siden eller noe sant ble vi oversvømmet av velsignelser. I de tidligere dagene hadde jeg en drøm som noen av dere kanskje husker. Jeg drømte at søster Sharah og jeg samlet vann på en kamel i ørkenen. Vi holdt på å fylle geiteskinn-sekker med vann og tok dem med til en liten ørkenkoloni. Under jorden var det et DIGERT reservoar med vann, mange, mange ganger større og dypere enn et olympisk svømmebasseng. Jeg kan fremdeles huske hvor overrasket jeg i drømmen den gangen. Ikke visste jeg den gangen at dette var det åndelige vannet vi hadde til å overleve på i løpet av Kirkens ørkenvandring.

Vi har vandret i ørkenen i mange år nå, akkurat som det tidligere Israel gjorde, ettersom Yahweh brenner bort vår stahet og motståelse mot Hans autoritet i våre liv. For et par måneder siden drømte jeg noe annet som sjokkerte meg -- det store reservoar var nå litt mer enn en liten pytt, ikke mer enn 1 cm dyp og omtrent 5 m lang. Der var vi som et folk som bøyde seg ned og drakk de siste dråpene.

For ikke så lenge siden ble jeg vist et syn som dere alle sikkert har hørt nå, av en enorm steinvegg som blokkerte veien vi gikk på. Det så ut som om vi aldri ville komme videre. Men den Ruach haQodesh løftet meg opp i luften for å åpenbare for meg et utendørs reservoar som var hundre tusen ganger større enn det vi hadde bygget i den gamle kirken. Kan dere tenke dere det? Og jeg visste at det ville bli gitt oss i det vi hadde gått gjennom vår ørken.

Profeten Jesajas sier: "...Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Elohim!...Han kommer selv og frelser dere" (Jes.35:4). Brødre og søstre, Han kommer, og Han kommer til de som ble igjen i ørkenen og så deres gjennomvandring. Han vil fremdeles komme til alle de som slår seg sammen med oss og går tålmodig gjennom sine ørkener! Og så, som Jesajas sier: "Yahwehs forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang. evig glede er over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly" (Jes.35:10).

Men før dette kan skje, må alle være realistiske -- dere må ikke være under noen illusjon. Dere vil erfare denne store byrden, og likevel lover Gud: "Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies..." (Jes.43:2).

Og nå til mitt siste spørsmål: Hvem kan fortelle meg hva de hellige som passerer gjennom lidelsens villmark og ørken vil bli kalt? Hvis dere har glemt det kan dere slå opp i Jesajas 61:3 [Rettferdighetens terebinter]. Ja, eller eiketrær som det står i den engelske versjonen, vi vil bli kalt "rettferdighetens eiketrær, Yahwehs planting til Hans ære". Er ikke det et verdig løfte å arve? Hvem kan fortelle meg om kvaliteten på trevarene som vi får av eiketrær? [De er harde]. Ja, Eika er kjent for å være hard. Britene pleide å bygge skipene sine av eik før stålet ble oppfunnet, og de ble kalt "Hjerter av Eik". Men visste dere at de palestinske eiketrærne levde i århundrer, og noen opp imot tusen år eller mer? "Rettferdighetens eik" er derfor ment for å gi et bilde av åndelig styrke og evig liv.

Brødre og søstre, med så store løfter på lager, og små mirakler som allerede skjer blandt oss, skulle vi gi opp? [Nei!] Nei! La oss be:

Kjære Far, takk for at du har satt seier i Kristus på et sted der det er mulig å få tak i det og ha det -- akkurat i midten av ting. Takk for vår ørkenvandring og takk for alle de løfter du har gitt som vi vet vil bli oppfylt hvis vi forblir sanne og trofaste. Tilgi oss når vi har tvilt eller ønsket å flykte og minn oss hele tiden om at vi kan seire i alle ting. I Yah'shuas Navn. Amen.