I dag spør vi oss selv: Hvorfor er det slik at vi motstår å overgi ethvert område i vårt liv til Jesus Kristus? Og hovedgrunnen er at vi liker å ha ting under kontroll.

En av de tingene den Hellige Orden gjør er akkurat dette -- den tar bort ting fra menneskers kontroll, med deres tillatelse selvfølgelig. De som er blitt kalt inn i denne delen av Guds Nye Pakts Kirke vil sannsynligvis medgi at de har måttet stå framfor noen veldig ubehagelige ting ved dem selv. Dette er en del av deres åndelige trening på å bli åndelige ledere i menighenete. De som har indre guder -- områder i livet som de ønsker å fortsette å kontrollere -- reagerer vanligvis veldig aggressivt. Som en hund som passer på et bein, de vil knurre og buse ut på enhver som prøver å ta deres herredømme bort fra dem. Vi har erfart det hundrevis av ganger. Mange av dem løper bort fra Kristus og Herredømmet.

Synden som Adam og Eva begikk i Edens Hage var en uavhengighets-erklæring. En av konsekvensene av deres handling var å påbringe og volde oss med en sykdom kalt "Gjør Det Selv". Vi liker å ha kontroll over hvordan livene våre virker. Når Kristus står framfor oss og spør om fullstendig kontroll, blir følelsen som kommer i oss en følelse av ytterst hjelpeløshet. Naturen vår liker ikke denne følelsen og kjemper for å forsvare oss fra følelsen av hjelpeløshet som full overgivelse nødvendigvis medfører.

Så hva gjør vi? Vi gjør et kompromiss. Vi sier til Kristus, selv om det er ubevisst: "Jeg vil gi deg noen deler i livet mitt -- akkurat nok til at jeg fremdeles kan ha litt uavhengighetsfølelse. Men ikke spør meg om å få den ensomme følelsen av ytterst hjelpeløshet."

Men, brødre og søstre, det er nettopp det Yahweh spør de som ønsker å være overgitt til ham om. Han vil at vi skal være villige til å stole nok på ham til å erfare de følelsene av hjelpeløshet, og kaste oss selv inn til ytterst oppgivelse ved Hans føtter. Ikke lev i noen illusjon: å bli en seirende Nye Pakts Kristne medfører en fullstendig og total oppgivelse av egoet sitt til Yah'shua (Jesus), og villigheten til ikke å fortsette å leve som en egosentrert person, men som en som er Kristi-sentrert.

Hvem strever ikke med dette fenomenet? Jeg vet at jeg gjør det. Hvem foretrekker ikke å holde fast på de synlige sikkerhetene i livet selv når de er filler? Jeg vet at jeg gjør det. Vi frykter at ved å ha ham har vi ingen ting tilbake. Hvilke dårer vi er som ikke tror at han er nok!

Det er to eller tre blandt oss som er bekjent av en svensk ung mann som har erfart den ene tragedien etter den andre i sitt liv men som i sin stahet nekter å oppgi sitt ego til Jesus. Hjertet mitt roper ut til ham: ikke vær slik en dåre! Men han vil ikke høre. I stedet drar han bort og gjør sine egne ting, og hver gang mister han litt til av Kristus. Åh, armodet i opprør og uavhengighet! Vi erfarte det i den gamle kirken hvor jeg er redd ordet "uavhengig" nådeløst ble snudd på hodet og de hellige erklærte seg som små uavhengige herredømmer -- hvilken tragedie som slo dem! Og folk gjør det fremdeles, spesielt når Gudene deres blir avslørt.

Brødre og søstre, jeg gledet meg ikke over å skrive Modent Disippelskap til dere, men jeg ble sterkt ledet til å gjøre det av den Ruach haQodesh (Hellige Ånd). Konsekvensene var personlig veldig vonde. Likevel skulle vi alle vite at for å komme inn i Sion, og å bli "mer enn seierherrer" i Kristus, må vi overgi vår trang til uavhengighet og "gjør-det-selv" livet. Vår egen kjødelige naturs løgn må bli åpenbart som hva den egentlig er -- en fiende av Elohim (Gud) og all rettferdighet. La oss be:

O Far, vil jeg noen sinne være fri fra vanviddet som setter synlig sikkerhet framfor det Usynlige? Vil jeg noen sinne stole mer på deg enn jeg stoler på ting jeg kan se og ta på? Likevel må jeg nå det punktet hvis jeg skal leve i overflod. Hjelp meg, ber jeg om, i Jesu Navn. Amen.