Mens vi gjør en offentlig bekjennelse griper vi tak i evig liv -- ikke før! Det er på det tidspunkt som vi bekjenner framfor troende og ikke-troende at evig liv kommer inn i oss på en fullstendig måte. Det å motta Yah'shua (Jesus) som Frelser privat er det første skrittet mot å motta evig liv men fullbyrdelsen kommer ikke helt før vi gjør en oppriktig og god bekjennelse framfor mennesker. Paulus fortsetter med å si at vi skal bekjenne slik Yah'shua (Jesus) bekjente framfor Pilatus (v.13).

Den oppriktige bekjennelses handling styrker oss med guddommelig liv. Den fornyer oss. Bekjennelse av Kristus framfor andre er høyt anerkjent av Yahweh og vinner store velsignelser fra ham. Tør vi å ikke motta fylden av det evige liv ved å ikke bekjenne? Hvem ville ønske å gå glipp av en slik velsignelse, selv om appeleringen kanskje virker selvisk. Mer viktig enn dette er at Yahweh venter det av oss. Og hvis han venter det av oss, hvilken rett har vi da til å nekte når det koster oss så lite i forhold til prisen Kristus måtte betale for å gjøre det mulig for oss å få evig liv i det hele tatt.

Derfor tilskynder jeg dere til å ikke gå glipp av dette viktige uhyre trinnet i deres åndelige helliggjørelse. Dette kan videre ikke være en mekanisk bekjennelse, men den må komme fra hjertet -- Den må være "god", hvis ikke er den en plastikk-bekjennelse uten noen som helst verdi. Hvis Gud venter av deg at du skal gjøre noe du ikke føler deg i stand til, så husk at han vil styrke deg slik at du kan gjøre det du ikke kan gjøre i din egen styrke. Stol på ham. Og med det samme du har smakt den muntre gleden av å gjøre en god bekjennelse, vil du ønske å gjøre det om og om igjen. Det er på en måte begynnelsen på et liv av bekjennelse -- av å vitne -- om det Yahweh i Kristus har gjort for oss. Jeg kunne til og med gå så langt som å si at en kristen som aldri har gjort noen offentlig bekjennelse ikke har blitt noen fullstendig kristen og har stagnert i sin åndelige vekst.