1. Apostler
Det greske ordet apostolos er brukt over 80 ganger i det Nye Testamentet (NT), og flest ganger av Lukas og Paulus. Det er vanskelig å oversette det greske ordet nøyaktig, fordi betydningen av det er forandret over tid. Det er vanligvis akseptert i betydningen "en utsent person" eller "et sendebud". Det blir brukt av Yah'shua (Jesus) i Hebr.3:1 hvor Han blir kalt "Elohims/Guds utsendte" (eng "sendt One of Elohim/God"). Det blir brukt for å henvise til dem som blir sendt for å tale til Israel (Lukas 11:49) og om dem (misjonærene) utsendt fra kirkene (forsamlingene). (2.Kor.8:23; Fil 2:25). Slik vil det være riktig å si at en hver som er sendt av Kristus for å forkynne Hans Navn er en "apostel", eller en "budbringer", eller en "misjonær" av Den Nye Pakt.
Men det er en annen betydning hvor ordet apostolos også blir brukt, for det kan også bety "å sende i en spesiel hensikt", ulikt de foregående eksempler hvor det nøytrale pempó blir brukt. Slik blir meningen med ordet apostolos "en forpliktet"-- og direkte fra det NT teksten, "av Kristus".
Det er et parallelt hebraisk ord med apostolos og det er shaliah, som betyr "offisielt godkjent representant med religiøs autoritet, betrodd beskjeder og penger og bemyndiget til å handle på vegne av autoriteten" (se Apg.9:2). Dette stemmer sannelig til bildet av de 12.
Det er ingen tvil om at det Nye Testamentet skiller klart mellom "De Tolv" Apostler som var i spesiell tjenestes for Kristus og den generelle tjenste av apostoliske vitner. De Tolv skulle bære vitnesbyrd om Kristus fra sitt lange personlige kjennskap til Ham. Samtidig var ikke de Tolvs vitnesbyrd bare grunnlagt på deres personlige erindringer men også på grunnlag av kraften fra den Hellige Ånd (f.eks Joh.20:21; 15:26-27; 14:26; osv).
Forskjellig fra dem jeg vil kalle de "mindre Apostler" (underapostler eller evangelister), ble de Tolv betraktet som normen for lære og felleskap i den Nytestamentlige Kirken (Apg.2:42; 1.Joh.2:19), en autoritet de "mindre Apostler" neppe hadde. På sin egen tid ble de (de 12) betraktet som "søyler" (Gal.2:9) bokstavlig, (merkesteder), ved hvilke de hellige kunne sammenligne sin egen lære og åndelighet. Legg merke til at det bare er 12 Apostler inngravert på grunnstenene i den Hellige by (Åp.21:14), som klart viser at det ikke er flere enn 12 av disse "hovedapostler" på noe tidspunkt.
Slik er disse 12 (hoved) Apostler ment å være "prøvestein for lære" og "forskynere av den autentiske tradisjon" om Kristus. Disse Apostler var mobile, mens andre Apostler (de "mindre" eller "Aronske" Apostler) var lokale ministre, som f eks, i Apg.13:1 hvor vi finner to "apostler" som tjente blandt profetene og lærerene i kirken (forsamlingen) på Antiokia.
Det skulle bemærkes at hele "Matteus innskudd" er opptatt med å fremskaffe tallet på de Tolv. Dersom tallet ikke var viktig, ville denne iherdighet ikke ha eksistert, og Apostlene ville ha forblitt 11 etter Judas' død. Men det er klart at dette tall var spesiellt og det var virkelig opprettholdt inntil Apostlene ble martyrer. Det var ikke før etter de Tolvs død vi finner at Biskop-embedet tar på seg apostoliske egenskaper, i den daværende Ortodokse Kirke.
Paulus' kall til de Tolv var unikt fordi han ble spesiellt kalt av Kristus. Det er intet bevis i det NT at han ble innsatt ved håndspåleggelse av Apostlene, for å bli en i deres rekke, men at hans "ordinasjon av Kristus" heller ganske enkelt ble akseptert. Dette vet vi ikke sikkert naturligvis, og det er min tro at han ble behørig ordinert som et utvendig tegn på Kristi kall. Det er ikke spørsmål at han ble betraktet som en del av de 12, for det som karakteriserte de 12 til forskjell fra de andre "mindre (under-) apostler", var at de hadde sett den oppstandne Kristus (1.Kor.15:7).
Uten tvil ble de Nytestamentlige Tolv erstattet etter som de døde eller ble drept. Vi får ingen oppdatert liste i Apostlenes gjerninger eller noe annet sted, så hvem de Tolv var på et hvolket som helst tidspuknt er ukjent. Sannsynligvis er det ikke særlig viktig. Jeg har sett mange menskers lister over Apostlene, hvor av ingen er like.
Så i utgangspunktet er apostler først og fremst misjonærer. Det finnes ikke noe spesielt ord for "misjonær" på gresk eller hebraisk, men det finnes minst fire slags misjonærer eller apostler (slike som er "utsendt") i NT. De første to har vi allerede sett på ("større" og "mindre" apostler eller for å bruke gammel Kristi Kirke sjargong, "Melkisedekske" (de 12) og "Aronske" apostler).
Den tredje spesielle (heller enn generelle) kategori er de sytti (Luk. 10:1,17), som best kan beskrives som internasjonale evangelister. Legg merke til at i Luk.10:17 blir ikke bare kalt "sytti", men "de sytti", bokstavlig, "Syttiende", indikerer en spesiel tittel og derfor et spesielt ansvarsområde.
Den fjerde spesille kategori av apostler er de som er bokstavelig beskrevet som 'Evangelister', bokstavelig oversatt fra gresk som "en som forkynner gode nyheter" (Apg.21:8; Efes.4:11; 2.Tim.4:5). Timoteus er den mest kjente evangelisten i NT og det er klart at hans arbeide hovedsakelig var lokalt og pastoralt.
Konklusjonen blir da at en hver som er født på ny, og har et vitnesbyrd om at Yah'shua (Jesus) er Messias (Kristus), er under guddommelig apostolisk forpliktelse til å bære vitnesbyrd om den kunnskapen. Spesielle apostoliske ansvarsoppgaver er imidlertidig fordelt på Apostler (de Tolv), Evangelister (70+), og misjonærer. Dette er det Nytestamentlige mønster.
2. Profeter
Beskrivelsen "profet" blir i det Nye Testamentet brukt på nøyaktig samme måte som "apostel". En hver som har vitnesbyrd om Yah'shua (Jesus), har profetiens ånd, og er derfor en profet (Åp.19:10). En hver gjennfødt Kristen er derfor en "apostel" (en "budbringer om den nye pakt") og en "profet" (en som vet ved åpenbaringens ånd, at Yah'shua (Jesus) er Messias (Kristus)). Enhver som kjenner Kristus, gir et profetisk vitnesbyrd (Apg. 10:43). Selv på Gammeltestamentlig tid ble det betraktet som Israels store mål, at en hver skulle være en profet (4.Mos.11:29). Slik er profeti en av Ruachens (Åndens) gaver som alle kristne er beretiget til (1.Kor.12:10) og trofaste medlemmer av Legemet blir opmunmtret til å verdsette denne gaven (1.Kor.14:39). (NB. At profeti ble betraktet som en høyere gave enn tungetale).
Som i apostolatet, er det forskjellige grader av ansvar. Å være en profet er å være Yahwehs talerør eller åpenbarer, som de Tolv Apostler var. I praksis, er apostelskap og profetisk arbeid nøe sammenknyttet, i det de er forskjellige aspekter av den samme åpenbaringens ånd. Men som det er forskjellige gaver av apostelskap (med tilhørende ansvarsområder), så er det forskjellige gaver av profetisk arbeid (med tilhørende ansvarsområder). Det er en ting å profetere til en enkeltperson, en annen å profetere til en lokal forsamling, og nok en annen til hele Kirken eller til og med en hel nasjon.
Den sanne Kristi Kirke er grunnlagt på apostler og profeter (1.Kor 12:28; Efes.2:20). Med dette menes det at hvis ikke vitnesbyrdets ånd virker (f.eks. misjonærarbeide) eller profetiens ånd, så er det ingen sann kirke. (Med "sann" mener jeg "levende i Kristus" og "sann mot guddommelig mønster"). Dette betyr imidlertidig ikke at kirken må være fullkommen for å være sann, for vi forstår at disse gaver er gitt for å bringe oss til en "enhet i troen" (Efes.4:13).
Ganske enkelt det å tro på Yah'shua (Jesus) gjør imidlertid ingen automatisk til en apostel eller en profet, og derfor er det virkelig mange falske "apostler" og "profeter" (Matt.7:15). Slik blir ånden til å kunne skjelne svært viktig. Heller ikke er enhver som er i stand til å snakke uforståelig ved en eller annen overnaturlig kraft, nødvendigvis en profet, for "profetenes ånd er underlagt profetende" (1 Kor.14:32), som betyr at det alltid er fullstendig selvkontroll.
3. Dåp i den Ruach haQodesh (Hellige Ånd)
Vi har alltid lært at for at en person skal bli frelst må han mota to dåper-- vanndåpen og dåpen i den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) (Joh.3:3-5). Denne Dåpen i den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) blir også kalt dåp men Ild og den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) (Mat.3:11; Luk.3:16). Med dette menes den overnaturlige handling av den Ruach haQodesh (Hellig Ånd), som ikke bare brenner bort ved åndelige avfall fra et menneskes kjødelige natur, men også helliggjør sjelen, intil han blir en "ny skapning". Sammen med denne rensingen og helliggjørelsen kommer en tilgivelse av synder.
Dåp med Ild og den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) kan enten skje gradvis, eller på en dramatisk måte. Begge deler virker. Enten Yahweh velger å la denne dåp skje som Han gjorde på Pinsefesten (Shavu'ot) eller ved mere gradvise, "stille" metoder er fullstendig opp til Han, og vil være avhengig av hva slags vitnesbyrd som er ønskelig. Legg merke til at de Kristne som var forsamlet ved Pinsefesten (Shavu'ot) ikke søkte ilddåpen-- den kom i følge Yahwehs vilje.
I det Nye Testamentet blir en dramatisk, overnaturlig salvelse av den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) gitt for å markere overgangen fra den Gamle Pakt og innvielsen av den Nye på en slik måte at det kunne være et vedvarende tegn for mange vitner. Ikke ved noen anledning bad disiplene om denne åpenbaring av kraft. Ikke noe annet sted er noe liknende nevn i det Nye Testamentet. Det var et spesifikt tegn, rotfestet i tid, for å markere en forandring i utdeling. På den tiden var disiplene fremdeles "Jødiske", som fortsatt levde etter Moseloven pluss trodde på Yah'shua (Jesus) som Messias.
Gjennom en prosess av gradvis åpenbaring, måtte Moseloven, selv om den Åndelig sett var oppfylt ved Yah'shua (Jesus), fremdeles oppfylles av dem på en praktisk, så vel som, en åndelig måte. Pinsens Ilddåp endret ikke automatisk tenkemåten deres, og undertrykte derfor ikke deres handlefrihet. På samme måte som Yah'shuas (Jesu) offentlige mirakler, var det en overnaturlig demonstraasjon av Yahwehs kraft, og et vitnesbyrd om at Yahweh hadde ordinert de kristne disiplene til å være det Nye Israel, den Nye Pakt. Når alt kommer til alt var det ikke Yah'shuas (Jesu) offentlige mirakler som omvendte Hans etterfølgere; overnaturlige åpenbnaringer som disse gjør aldri det. Det er derfor Paulus sier at disse gaver bare var nødvendige foreløpig, mens de hellige lærte hvordan de skulle ELSKE (1 Kor.13), for dette er den eneste kvalitet som vil gi oss adgang til himmelen. Og det er denne kjærlighet, som er ilden i den Ruach haQodesh (Hellige Ånd), den som helliggjør, og brenner ut den gamle meneskelige natur.
4. Tungemålsgaven
Det å tale i tunger var ikke et unikt Nytestamentlig fenomen. Det står skrevet at Saul er "blandt profetene" (1.Sam.10:11-12; 19:24). Disse tekstene skulle studeres nøyaktig. "Når du kommer dit til byen, skal du treffe på en flokk profeter som kommer ned fra haugen med harpe og tromme og fløyte og sitar foran seg og de profeterer. Og Yahwehs Ruach (Ånd) skal komme over deg så du skal profetere sammen med dem og bli til et annet menneske. Når du ser at disse tegn intreffer, da skal du gjøre det som ligger deg for hånden! For Elohim (Gud) er med deg" (1.Sam.10:5-7).
Det finnes ikke noe hebraisk ord for "å tale i tunger" -- heller ble det å "tale i tunger" betraktet som en form for profeti. Saul gikk opp til Gibea og den Ruach Elohim (Guds Ånd) kom over ham i kraft. Deretter ble han salvet til konge over Israel, og førte krig mot Israels fiender.
Det er mange ting å legge merke til når det gjelder denne hendelsen, og tungetale generelt:
(1) At Tungetalens Gave-erfaringen ved pinsefesten også var kjent på Gammeltestamentlig tid;
(2) At Samuel ikke var blandt denne gruppen av "tungetalende profeter", for han var av en høyere orden;
(3) At Apostelen Paulus betraktet tungetale som en lavere enn profeti, fordi den har tendensen til å være en person-sentrert, og derfor unødvendig for legemet (1.Kor.14:1-5);
(4) Den utviklet seg på Nytestamentlig tid først og fremst i Korint (det er ikke nevnt andre steder) en type som var sterkt influert av en hedensk form for tungetale, ved Oraklet i Delfi (se kurs i det Nye Testamentet SE/NT 1, Kvinners tjeneste i den første Kristi Kirke -- et dypt studium av Paulus' og Peters lære);
(5) Bildet Yahweh gir av Sion er alltid et av stillhet og ro, over verdens støy og larm: "Dette er hva den Allmektige Yahweh, Israels Hellige, sier: "Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst, i stillhet og tillit skal deres styrke være... Rettferdighetens verk, skal være fred; og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid" (Jes.30:15; 32:17);
(6) Selv om han var en tungetaler, fortsatte Saul å være plaget av sjalusi og ulydighet hele sitt liv;
(7) Tungene disiplene talte i ved pinsefesten (Shavu'ot) var kjente fremmede språk og ble bare gitt for å overbevise jødene om at Yahwehs kraft var med de første Kristne;
(8) Åndelige gaver kommer på grunn av Yahwehs vilje og ikke menneskers vilje. Når mennesket har ønsket gaver har Han vanligvis framvist etterligninger.
5. Kirken ved Pinsefesten (Shavu'ot)
Situasjonen ved pinsefestens tid var forskjellig fra vår egen, fordi den fremsto i en fullstendig annen sammenheng. Det faktkum at det ikke fantes pastorer, orgler, ingen skrifter, osv, er uviktig. Vi kjenner til at like etter ble Pastorer valgt og ordinert av Apostlene. Vi kan ikke vende tilbake til Pinsefesten på Jerusalems tid og late som om Yahweh ikke har vært aktiv siden da. Kirken har utviklet seg gjennom århundrene (noen ganger "negativ utvikling"). Hvordan de første dagene i den primitive Kirke artet seg er ikke spesiellt relevant for oss, siden disse Kristne f. eks. praktiserte omskjærelse. Yahweh handlet i deres sammenheng og tid. Likeledes handler Han i vår. I dag er den eneste dag som betyr noe, og hva Yahwehs vilje er med den. De første Kristne gikk inn i ånden av den Førstefødte (fylden av Kristi Ånd) etter tid, etter mange prøvelser, lidelser og foredling. De ble "veid" ved livets og dødens omstendigheter. Ruachen (Ånden) ble aldri byttet ut med det skrevne ord -- den eksisterte alltid, og vil alltid gjøre det. Ruachen (Ånden) gjorde det levende, som den alltid har gjort.
De fleste ortodokse Kristne lever fremdeles i det første århundret etter Kristus og prøver å gjenskape Kirken som den var for 2000 år siden. Det er umulig. De rir på en tidevannsbølge av følsesmessig varme en stund, og roer seg så ned. Noen finner, sant nok, en gylden åre og nyter forskjellige av den Ruach haQodesh's (Hellige Ånds) gaver. De møter behovene ved i en spesiell situasjon.
Det kan ikke finnes kraft før det finnes virkelig tro og villighet til å være ydmyk og lydig. Kirken er summen av sitt folk, og forblir det.
6. Profeter og tunger
Nye Pakts Kristne påstår ikke at alle profeter taler i tunger men at Saul gjorde det, og det gjorde også de mindre profetene på dommerenes tid og under det Nye Monarkiet. Disse "mindre" profetene var forskjellig fra hva jeg ville kalle de "større" profetene hvis skriflige opptegnelser er blitt gitt oss i det Gamle Testamentet.
Dere må være forsiktige med å anta at et spesiellt ord som nabi' (profet) betyr det samme i alle utdelinger, når dere ser på en tekst som i GT. Det er en utrolig bølging i bruken av betegnelsen nabi'. På Samuels tid, som i perioden med dommere før det, ble enhver som falt i trance, eller som talte underlige ting, betraktet som en nabi` slik kunne mannen fra Juda si: "Jeg er også en nabi` som du er" (1.Kong.23:18). Betegnelsen "profet" og "seer" var uadskillelige på dette tidlige tidspunkt, selv om de to betyr svært forskjellige ting, i det den første betyr den som mottar Yahwehs Ord og den andre den som ser en visjon av Yahweh. På tidlig GT tid var det ikke noe skille mellom profetering, det å være seer, åpenbaring og "tungetale". På lignende måte er det hebraiske ordet lev (leb), som vi oversetter til "hjerte" mye mer enn det på hebraisk, hvor det betyr "hjerte, sinn og moralsk vilje", i virkeligheten hele menneskets ånd. På samme måte som vi betrakter hjerte som sete for følelsene, betrakter hebreerne (og Yah'shua (Jesus) er et godt eksempel) det som lokalisert i invollene (magen).
Jeg er derfor svært forsiktig med å tolke GT selv, og spesiellt med de evangeliske som fritt blander ord mellom det Gamle og det Nye Testamentet og ender opp med alle slags feilaktige fortolkninger.
Betegnelsen nabi' (for å vende tilbake til utgangspunktet) var vanligvis brukt for å beskrive en som bablet uforstålige ting, så vel i den Isralittiske "Profetenes Skole" i forbundstiden og under det tidlige monarkiet og til og med hedninger. Så uforstålige var de at ikke-nabi' betraktet dem som "gale" mye slik mange kristne tungetalere blir betraktet i dag av andre kristne, og de fleste ikke troende. Forskjellig fra de "større" profetene (som Samuel), kunne ingen forstå hva de "mindre" profetene sa. For meg passer dette fullstendig inn i bildet av "tunger uten tydning".
GT gir ikke alltid et klart bilde av handlinger uten noe bakgrunnskunnskap om språk og kultur. Vi må være svært forsiktige med å lese det tyvende århundres fortolkninger inn i ord som hadde andre betydninger i andre epoker, akkurat som vårt ord "elske" har utviklet seg selv innen det siste århundret. På grunn av tvedydighet som dette har Yahweh velsignet oss med moderne åpenbaring slik at vi ikke trenger å sile ut tonnevis av gjord for å få tak i en liten gullklump. Vær forsiktig hvis du dissikerer skriften -- som biologen i laboratoriet, ender du ofte opp med mangesidige lemninger.
7. Profeti en "lavere" Gave??
Det er forbløffende at noen skulle tenke på tunger som overordnet profeti, for dette er motsatt av det Nye Testament:
"Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger, men heller at dere talte profetisk. For den som taler profetisk, er større (mere nyttig og viktig) enn den som taler med tunger,- hvis han da ikke tyder det, så menigheten kan få oppbyggelse av det" (1.Kor.14:5 amp.ver.)
Hvis jeg kan oppsummere Paulus, sier Apostelen at:
1. Profeti er overordnet (større enn/mere nyttig enn) tunger;
2. Tunger uten tolkning gavner ingen;
3. Tunger blir bare nyttige for legemet (oppbyggelig) -- hvis de ikke blir tydet, fordi legemet blir oppbygget av tydningen, ikke ved tungetalen i seg selv.
Det er fullstendig galt å tyde tunger som om de noen gang har vært større enn profeti. Dette blir gjort klart i neste vers.
"Men nå, brødre, om jeg kom til dere og talte med tunger -- hva gagn ville jeg være til for dere, dersom jeg ikke talte til dere enten med en åpenbaring, eller med kunnskap, eller med profeti, eller med lære?"
Det som er av betydning er ikke at en mann er berørt av en usynlig kraft, men det faktum at et ord av åpenbaring blir gitt som vil oppbygge ham. Siden en mann ikke kan (og heller ikke ville ønske) å tale i tunger 24 timer i døgnet, kan det bare være av begrenset verdi, spesielt hvis han ikke aner hva som pågår. Men opphøyet åpenbaring -- himmelsk kunnskap -- arbeider med ham hele tiden. Hvis det ikke fantes tungetale i GT (som noen Kristne påstår) og hvis tunger er en overordnet gave til profeti, hvordan kunne da Enoks og Melkisedeks byer, ledet av profeter bli tatt opp til himmelen, dersom intet slikt kristent samfunn noen gang hadde oppnådd en slik tilstand av helliggjørelse? Hvilket skulle sies å være det største av de to sammfunnene, siden et nå er i himmelen og alle de andre døde som dødelige på jorden?
"Tunger" er bare et komunikasjonsmiddell -- hvordan kan middelet så være større enn budskapet? Jeg kan glede meg over muligheten til å delta på en flytur, men av hvilken nytte er det for meg hvis flyet ikke bringer meg dit jeg ønsker å reise? Gleden over å fly er i seg selv svært behagelig, men den er ikke hovedsaken -- hovedsaken er å flytte meg fra A til B. Det er et spørsmål om sensasjon i forhold til praktisk nytte.
Hva er, når alt kommer til alt, er hensikten bak det vi søker i denne dødelige sfære? Og få evig liv. Hvordan får vi det?
"DETTE er det evige liv at de (oss) KJENNER DEG, den eneste sanne Gud, og han du utsendte, Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus)". (Joh. 17:3)
Hvordan kommer vi til kunnskap om Yahweh? La oss se på hva Yah'shua (Jesus) Selv sier: Gjennom retferdighet (Mat.25:46). Ved å samle frukten av et retferdig liv (Joh.4:36). Ved å miste sitt eget liv i tjeneste for andre (Joh.12:25).
Det å kjenne Ordet og anvende det til andres frelse er det som teller. Gavene er tilfeldige. Å argumentere om profeti egentlig er større enn tungetale eller ikke, er egentlig mindre vesentlig, som da disiplene diskuterte om de var "av Paulus" eller "av Kefas".
Jeg har hørt tungetale og tydning. Budskapet har vært barnslig og ganske åpenbart menneske- eller demon-inspirert. Våre egne sjeler kan tale i tunger! Det finnes menneskelige "tunger", hellig ånd tunger og demoniske "tunger". Hvem kan skjelne mellom dem?
De fleste jeg har snakket med som har erfart tungetale, kan ikke kontrolere gaven, hvilket er i motsetning til den Hellige Ånds natur.
Min konklusjon er at Paulus var en begavet taler på mange språk, takket være den Ruach haQodesh's (Hellige Ånds) gave, til beste for de mange områder han talte i. Å tale i "ukjente" tunger, hvor ingen tydning blir gitt og tungetaleren ikke aner betydningen av det han sier, har sin opprinnelse i den Kristne erfaring i Korint, som en etterligning av det hedenske oraklet i Delfi, intil Paulus kom og tok det vekk. Slik tungetale fikk aldri apostolisk tilslutning.
8. 1.Kor.14:14-15 -- "ukjente" tunger
1.Kor.14:14-15, hvor Paulus taler om bønn i en ukjent tunge, er av Pinsevennene fortolket til å bety at dette er akseptabelt, selv om det ikke er noen mental forståelse. Men les nøye, Paulus går ikke god for denne slags oppførsel.
Legg merke til bakgrunnen. Paulus prøver å løse et problem i Korint, hvor tungetale er ute av kontrol. Folk taler ikke bare på fremmede språk (med oversettelse) til de helliges oppbyggelse, men nå taler de vrøvl. Han har allerede sagt at ingen oversettelse er nytteløs for legemet. Hen fortsetter så i sin typiske argumenterende stil med å be folk ta forskjellig spørsmål i betraktning, slik at de kan finne det ut selv. Å forstå Paulus' form for argumentasjon er svært viktig, da hans eksempler ellers -- hypotetiske situasjoner -- kan bli tolket bokstavelig. Han liker "Hva hvis...?" tilnærmingen. Han bruker det i sine store foredrag om Nåde. Igjen, med er kunnskapen om den greske formen viktig.
"Den personen som ber i fremmede tunger, MÅ BE OM GAVEN Å FORKLARE HVA HAN SIER da (for ellers er det ubrukelig -- ellers er det ikke til nytte for noen eller oppbyggende for kirken -- se vers 12). For dersom jeg (for argumentasjonens skyld) ber med tunge (dvs. ved å snakke i ukjente tunger), (det er) da ber jeg med min ånd, men min forstand er uten frukt? Hvorledes er det altså? (men) jeg vil (ikke bare be med min ånd), MEN JEG VIL OGSÅ LOVSYNGE MED FORSTANDEN" (1.Kor. 14:14-15)
Ser du hvordan betydningen forandrer seg når du ser Paulus' sin argumentasjonsform? For å gjøre det klart fortsetter han å si:
"Jeg vil heller tale FEM ORD med min forstand, FOR DERVED Å LÆRE ANDRE, enn ti tusen ord med tunge." (v.19)
På denne måten konkluderer Paulus sine argumenter ved å si "la oss anta at å tale i fremmede tunger er OK..." ved å si at til sist er det ubrukelig fordi INSTRUKSJON er hovedtingen, dvs. å komme til kunnskap om at Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus) er vår levende forløser.
Mystiske opplevelser redder ikke folk. Tunger redder ikke folk. Heller ikke hedenske opplevelser, og derfor var Paulus så bekymret. De hellige i Korint imiterte høyprestene ved Delfiske Oraklen rett over vika ved Korint som var grunnen til at Paulus skrev om dette evnet og endte dets praksis.
Yahweh er en Elohim (Gud) av inteligens og orden. Han har aldri sagt i skriftene at deres sjeler skulle bli skilt fra våre ånder. Det er det New Age lærer. Det kristene evangeliet, vitner om, som jeg gjør, at sjelen, hjerte og ånden virker sammen som ETT, fordi YAHWEH ER EN (Echad). Vi er ikke bondebrikker i hendene på en kraft som ønsker at vi forbli uvitende. Pinsevennenes inprenting av tungemål motsier nesten alt annet Paulus sa om evangeliet, som var en med sunn fornuft. Og mange aspekter av pinsevenner er av samme ånd aom New Age.
Følg etter Ruachen (Ånden) av glede som er i det, men aldri overgi din sjel og hjerte til noen usynlig ubegripelig kraft. I Yahweh vil du alltid være selv-bevist, vær alltid oppmerksom. Det er naturen til den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) -- kraftfull, mild, presser aldri, trekker seg tilbake nå mennesket vil det. Ikke som jeg har hørt noen sier når de taler i tunger for de kan ikke få dem til å slutte.
Å tale et fremmed språk under den Ruach haQodesh's (Hellige Ånds) kraft er godtatt av Yahweh så lenge som det er en oversettelse. Men tale i "ukjente tunger" er ikke stadfestet i NT og spesielt tilbakevist av Paulus.
Oversatt av Kirsti Larsen & Mikael Larsen, Oslo GNPK. Første gang utgitt i "The New Covenant Christian Witness", Nr.1, august 1992, s.10-19, "Your Questions Answered"
