"Samle dere ikke skatter
på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter
inn og stjeler; men samle dere skatter i himmelen, hvor hverken møll
eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor
din skatt er, der vil også ditt hjerte være."
(Matt.6:19-21)
Hva er skatten vår/hva kan den
være eller hete? Tenk etter i ditt hjerte: Hva betyr aller mest for
deg. Det kan være snakk om materielle ting eller ideer, tanker,
idealer, overbevisninger eller hva som helst som du bygger ditt liv og din
glede på. La oss se på en av dem som tydeligvis hadde en skatt.
Vi leser om denne skattens eier i Lukas 15. La oss lese fra v 11-19.
"Og han sa: En mann hadde to
sønner, og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi meg den del av
boet som faller på meg! Og han skiftet sin eindom imellom dem. Og ikke
mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og dro til et
land langt borte, og der ødte han sin eindom i et ryggesløst
levnet. Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i
det land, og han begynte å lide nød. Da gikk han bort og holdt
seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine
marker for å gjæte svin. Og hans attrå var å fylle
sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget. Men da
han kom til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av
brød, men jeg setter livet til her av sult. Jeg vil stå op og
gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og mot
deg; Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la meg
få være som en av dine leiefolk."
Hva besto denne guttens skatt av? Var det
familien, pengene, landområdet faren rådet over eller lå
skatten i hans såkalte venner der ute i det fremmede landet? Eller hva
var skatten? Hva og/eller hvor lå hans livsverdier? De lå gjemt i
hva vi idag kan beskrive ved hjelp av et kjent ordtak som kan brukes i denne
sammenheng: "Gresset er alltid grønnere på den andre siden
av gjerdet." Eller for å si det på en annen måte. Hans
skatt lå i hans eget livs illusjoner eller innbildninger. Han trodde
som så uhyggelig mange av menneskene på denne jord.
Bare jeg fikk tak i det eller
hint.
Bare jeg kom meg dit.
Hvis jeg bare fikk tak i henne eller
han.
Bare jeg fikk den
stillingen/jobben.
Bare jeg kunne bo der/flytte
dit.
Bare jeg kunne få livet ordnet
slik og slik.
Om jeg bare kunne få de
ønsker og de drømmene oppfylt.
Da og bare da ville jeg bli lykkelig, bare
da ville mitt liv få en mening. Da ville livets mening og solen skinne
på min vei. La oss se på hvordan Bibelen skildrer denne
sønnens dom om han ikke hadde vendt om. Vi finner også denne
skildringen i Lukas Kap. 16 v. 19-31. Vi leser v. 19-25.
"Der var en rik mann, og han
kledde sig i purpur og kostelig linklæde og levde hver dag i herlighet
og glede. Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var kastet for
hans port, full av sår, og hans attrå var å få mette
seg med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom å
slikket hans sår. Men det skjedde at den fattige døde, og at han
ble båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den
rike døde og ble begravet. Og da han slo sine øyne op i
dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og
Lasarus i hans skjød. Da ropte han: Fader Abraham! forbarm dig over
mig og send Lasarus for at han kan dyppe det ytterste av sin finger i vann og
svale min tunge! for jeg pines storlig i denne lue. Men Abraham sa:
Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus
likeså det onde! men nu trøstes han her, og du pines. Og
dessuten er det et stort svelg festet mellom oss og dere, for at de som vil
gå herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og for at heller ikke
de på den andre side skal fare derfra og over til oss. Da sa han;
Så ber jeg deg, fader, at du sender ham til min fars hus - for jeg har
fem brødre - for at han kan vitne for dem. Så ikke også de
skal komme til dette pinens sted. Men Abraham sier til ham: De har Moses og
profetene; la dem høre dem! Men han sa; Nei, fader Abraham! men om
nogen fra de døde kommer til dem, da omvender de seg. Men han sa til
ham: Hører de ikke på Moses og profetene, da vil de heller ikke
tro om nogen står op fra de døde."
Hvorfor ble han dømt til denne dom?
Var det på grunn av hans ubarmhjertige holdning ovenfor Lasarus? Hans
rikdom? Egoisme? Vellevnet? Eller var det noe annet?
Svaret er at han ble dømt på
grunn av alt sammen, men dette er ikke det egentlige fulle svaret. Også
han bygde sitt liv på illusjoner. Illusjoner om at han selv var sentrum
i verden.
Denne illusjonen at man kan gjøre seg
selv til gud ved å plassere seg selv i sentrum i sin egen
virkelighetsoppfatning.
En annen bibelskt berettning som også
beskriver menneskelige illusjoner er den samaritanske kvinne i Sykar Joh.
4,4.
Hun hadde også illusjoner, men hun var
ikke forherdet i sitt hjerte som rikmannen var. Hun skjønte at
Yah'shua (Jesus) var Messias (Kristus) da han snakket med henne. Illusjoner
kan være så mye. Livsløgner som med rikmannen, falske
religioner eller ideer som med kvinnen i Sykar, eller det forherdede sinn som
var fariseernes dom over seg selv.
Det Nye testamentet er full av eksempler
på deres blindhet: F.eks Lukas 11 kap.
Jonas flyktet fra Yahwehs kall om å
gå til Ninive ble kastet i havet, slukt av hvalen og reddet senere. Hva
var Jonas' fortelling om sin unvikenhet ovenfor Yahweh, så er det
allikevel umulig å flykte bort fra Yahwehs ansikt.
Den motsatte siden av dette vårt store
problem med våre falske og høyest uholdbare illusjoner skal jeg
forsøke å beskrive;
Den fortapte sønn innså sine
illusjoner og deres uholdbarhet i det øyeblikk han sto opp og bestemte
seg for å gå hjem fra sitt svik, livsløgn og
dåraktige egoisme. Han var preget av alt dette men ble fri fra
løgnen da han begynte å gå hjem og ydmyket seg.
Kvinnen i Sykar var en illusjonist og ble en
troende sann Elohims (Guds)- tillbedr da hun spurte seg selv: "han
skulle vel ikke være Messias?"
Jonas sluttet sine illusjoner da han
innså at han ikke kunne flykte fra et kall fra Yahweh ved å
stikke av fra ham.
Hva fariseerne angår så vet vi
at de aldri innså sin synd i illusjonene de levde i.
Fariseerånden innser sjelden sin synd fordi den er PREGET av stolthet,
og det er veldig tungt å ydmyke seg fra stoltheten.
Dersom man unnskylder sviket,
livsløgnene, egoismen, hatet eller hva det enn måtte være,
er også det en form for illusjoner. Dette fordi man forsøker
å gjøre illusjonenes synd mindre, bortforklare dem i en eller
annen grad. Det er faktisk en form for GUDS-fornektelse.
Befrielsen fra illusjonenes,
livsløgnenes og dårskapens mørke finnes utelukkende i en
- merk kun en kilde. Denne kilden er Kristus og HAM alene. Glem det aldri,
når du avslører et nytt område der du er eller har
vært fanget av illusjonenenes fangenskap. Kristus levde et feilfritt
liv, men det alene kunne ikke hjelpe oss - syndige mennesker. Han døde
- syndfri, men hadde det blitt med det så hadde vi ingen nytte hatt av
hans død heller, - selv om han var syndfri.
Den tredje dagen etter at han ble gravlagt
sto han opp, og da først skjedde det som gjør at vi har
avgjørende nytte av han ufattelige livsverk. Nå sier du kanskje
at vil også er avhengige av alt det andre som skjedde FØR hans
gravferd.
Vel, var han blitt i graven så ville
det vært til liten nytte for oss at forhenget til det aller helligste i
templet revnet fra øverst til nederst. Dette fordi vi da riktignok
kunne gått inn for Yahwehs ansikt, men dersom Kristus IKKE hadde
stått opp, så hadde han altså fortsatt vært
dødens fange. Da kunne han ikke ha vært noen mellommann mellom
meg og Yahweh - FADER.
Dersom jeg hadde kommet fram for Yahweh uten
Kristus så ville jeg ha blitt ødelagt og mitt jeg, både
fysisk, åndelig og på andre måter blitt tilintetgjort,
ansikt til ansikt med Yahwehs hellighet. Da ville kirken med alt vi har av
velsignelser uansett hva vi tenker på være nytteløse,
maktesløse og uten verdi. Men takk og lov - Kristus sto opp fra de
døde den - tredje dag etter sin død. Han sto opp på alle
plan: Åndelig, fysisk og på hvilket plan vi enn måtte tenke
på.
Graven er tom. KRISTUS er sannelig
oppstanden.
Dette innebærer at du som er fortvilet
over din egen utilstrekkelighet har arvet Kristi evner. Dermed er intet
lenger umulig for deg. Du har arvet Kristi helse, dermed har du ikke lenger
noen helseproblemer. Dette gjelder alle områder av eksistensen. Dette
betyr ingen automatikk i våre velsignelser i Kristus. Det
gjenstår fra vår side å oppfylle noen betingelser. Vi
må tro at han led og oppsto fra de døde.
Vi må bekjenne dette for våre
medmennesker. Vi må begynne å kjempe mot synden i våre egne
liv, og leve et liv som står i forhold til vår bekjennelse.
Kristus er oppstanden.
Det er tidlig påskemorgen ved
soloppgang, kanskje 5 tiden om morgenen. En ung kvinne kommer styrtende
sanseløs av glede. Hun er så ivrig med å få brakt
sin store nyhet videre at hun gråter av glede. Hun gråter og
jubler om hverandre. Hennes følelser kan uttrykkes i en gammel salme
nr 860 i den gamle salmeboken i statskirken:
"Å salige stund uten
like".
Å salige stund uten
like,
Han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike
Min sjel hvorfor sørger da
du.
Han er ikke lenger i graven
Hvor bleknet i døden han
lå
jeg levende så ham i
haven.
Og aldri så skjønn jeg
ham så!"
Denne salmen beskriver en fortvilet
sørgende som plutselig forstår at han er virkelig
oppstått. Hun springer alt hun makter til apostlenes tilholdsted.
Dundrer på døra, sanseløs av iver. Da hun endelig kommer
inn, gisper hun det ut: Peter, han er oppstått, han er oppstått,
jeg har møtt ham, jeg har møtt ham.
Venner - Kristus er sannelig oppstanden - er
han verdt å tilbe? - er han verdt våre lovsanger, eller har vi
noen eller noe annet som er verdt vår tilbedelse. Nei - all min glede,
all min kjærlighet, hele mitt hjerte, all min energi vil jeg gi ham som
er det og den eneste som er verdt tilbedelse.
Han er den eneste som er min
kjærlighet, tilbedelse og hjertes og energis eneste mål.
Døren til evigheten er åpen. Døren til Yahwehs hjerte er
åpen. Kristus er den eneste nøkkelen som noengang har eksistert
til Yahwehs Faders hjerte. Se foran dere venner inn i lyset, rett inn i
Yahweh Faders armer, rett inn i hans hjertes favn.
Hans kjærlighet overgår all
vår fatteevne. Hans farshjerte lengter så forferdelig mye etter
den enkelte av oss, men vi har så liten evne til å svare på
hans kjærlighet. Den evnen har synden ødelagt.
Vår GUDOMMELIGE FARs hjerte
ynkes over oss og lengter etter å omfavne hver enkelt med en ufattelig
kjærlighet.
Kjære venner, la oss gå
vår FAR i møte gjennom den døra som Kristus har
åpnet. Vår evige FARs kjærlige hjertes kjærlighet
overgår den mest kjærlige mors ynkende kjærlighet mot sitt
barn som selv valgte å gå ut i verden, men også valgte
å vende tilbake. Vårt evige vel og ve avhenger av hva vi velger
å satse på.
Begrepet kjærlighet er utvannet og
ødelagt av denne jordiske falne tilstand. Men hans kjærlighet er
høyt over denne falne tilstand.
Venner. Jeg trygler dere på vår
Himmelske FARs vegne - åpne de fattige menneskehjerter og motta din
Himmelske FARs kjærlighet og la denne fylle ditt hjerte.Yahweh
kjærlighet mot oss kan i et enkelt sinnsbilde lignes med å komme
opp fra en kald, rå, mørk og uhyggelig trist kjeller og opp i en
varm fin sommerdags varmende lyse solskinn.
Velkommen inn i Yahwehs lys og solskinn.
AMEN
Tale
gitt i Oslo, januar 1993