Mellom 1939 og 1945 ga millioner av europeere, amerikanere, afrikanere og asiatere sitt liv for frihetens sak. Dette året, 1995, markerer 50 års-jubileet for at den Andre Verdenskrig er over. På TV, i blader og i aviser blir vi minnet om de som ga sitt liv for å kjempe mot invasjonen, okkupasjonen og undertrykkelsen.

Norge og resten av vest-europa har kunnet nyte frihet fra politisk og militært fangenskap i et halvt århundre. Norge er et fritt og demokratisk land. Innbyggerne har frihet til å velge å gjøre mange forskjellige ting og å si fritt det som er i deres sinn og hjerter.

Likevel er det mange som påstår at vi lever i en kynisk tidsalder -- at mennesker ikke tror på noen ting lenger. Vi skal snart gå inn i et nytt århundre -- det 21. århundret. Hvordan kommer det til å bli? Hva slags filosofisk system vil nordmennene være under? Vil det bli en kynisk tid? Jeg tror ikke det. Hvis slutten av det 20. århundre kan være en pekepinne så vil ikke mennesker tro på ingenting -- de vil tro på ALLE SLAGS TING. Tenk for eksempel på hvor mange som tror på verdensomfattende drivhusefekt eller den kommende istiden -- to fullstendig motsatte ideer -- likevel er det så mange av våre miljømessige lover som er grunnlagt på disse spekulative antagelsene.

Vår tid er ikke en uten tro. Det er en tid med hovmodig lettroenhet. Bare tenk på hvor mange mennesker som tok imot fascisme og kommunisme med åpne armer. Husker dere euforiaen vi følte i vesten da kommunismen falt? Husker dere hvordan den "frie verden" erklærte at en ny tidsalder med fred og stabilitet skulle begynne? Vel, se hva som er skjedd! I stedet for at land går til krig mot hverandre ser vi at borgerkrig øker over alt. Dette er det Martin van Crevold, en militær-historiker hvis framtidssyn er høyt aktet, nylig sa: "...krig i det 21. århundret finnes allerede rundt oss. Det er kalt Bosnia. Det er kalt Somalia. Det er kalt Angola. Kurdistan, Libanon, Sri Lanka. Det er kalt Rio de Janeiro...[kriger i det 21. århundret] vil ikke kjempes mellom land, men mellom og mot andre organisasjoner...selskaper... stammer...klaner" (Newsweek 17. april 1995 s.54).

Kort sagt kan vi forvente økende anarki. Kriger mellom nasjoner blir løst ved fredsavtaler. Men moderne borgerkriger som Angola, Kambodia, Somalia og Bosnia virker som om de ikke har noen slutt. Politikk og internasjonal diplomati vil ikke løse disse konfliktene, på tross av den beste viljen i verden. Selv Norges glimrende diplomatiske verk, da de fikk samlet palestinerne og israelittene ved freds-bordet, vil ikke oppnå varig fred så lenge det finnes organisasjoner som Hamas og jødiske høyrevingsgrupper som har sverget å ødelegge hverandres forhåpning om å lage sin egen nasjon.

Hvorfor har denne kaotiske situasjonen inntruffet? Det er fordi en liten minoritet av intellektuelle mennesker innførte en dødelig læresetning kalt relativisme på slutten av dette 21. århundre. Og de har innført den med en slik lidenskapelig overbevisning at nesten alle har akseptert den uten å egentlig tenke over dens konsekvenser. Hva er relativisme? Kort forklart er det dette: "Det finnes like mange sannheter som det finnes mennesker". eller for å si det på en annen måte: "følg dine følelser. Tro på det du synes virker riktig. gjør akkurat som du ønsker."

Denne læresetningen er en luktfri, dødelig gass som nå forurenser ethvert fritt samfunn på jorden. Den er verken politisk eller økonomisk -- som kanskje er grunnen til at den har slik suksess -- men den har forgiftet vår kultur og vil til slutt drepe den fullstendig.

Vanlige mennesker vet dette. Det er sjanse for at du som leser dette, vet at dette er sant, selv om de intellektuelle som har makten ikke vet det. Frihet kan ikke vokse -- eller i det hele tatt overleve -- i en relativistisk atmosfære. Frihetens økologi er mye skjørere enn det som nordmenn elsker så høyt og har tatt vare på i økende grad -- jordens fysiske miljø.

Frihet trenger ekte familier, normal anstendighet, og et menneskes uredde respekt for et annet. Den trenger små dydige gjerninger, sammenfiltrede lojaliteter, og udødelige forpliktelser. Dette er en sannhet.

En fri økonomi krever også noe spesielt: kvinner og menn med tiltak og risiko, som er villige til å ofre behagelige belønninger som bare kan nytes av kommende generasjoner. De må ha klarsyn, oppdagelses- og oppfinnelsesevne. Dette er en annen sannhet. Dette er hva nordmenn døde for i 1940-45 -- ikke for sin egen del, men for framtidige generasjoner -- vår generasjon.

Kan det finnes et fritt samfunn med mennesker som vanligvis lyver og jukser, som ikke kan stoles på, som håner loven? Kan frihet overleve der hvor mennesker, så lenge de blir matet og underholdt, er fornøyd med å være avhengige?

Mennesker er de eneste skapningene som gleder seg over muligheten til å mestre sine lidenskaper, sine bigotterier, og sin uvitenhet. Der hvor millioner av mennesker blir voktet av en indre politimann -- en samvittighet -- trengs det bare et lite antall ekte politimenn. Men blandt mennesker uten selvbeherskelse, finnes det ikke nok politimenn i verden til å skape et sivilt samfunn.

Skammer vi oss ikke, med vår store rikdom og utallige private friheter, over den kulturen vi har skapt -- dens sjokkerende forbrytelser, dens mangel på dydighet, og dens nedgang i vanlig anstendighet? Kan alle våre ættefedres blodsutgytelse og lidelse, for frihetens sak, ha vært for dette?

Tre store leksjoner har blitt undervist gjennom det 20. århundre, ofte til en fryktelig pris:

For det første, sannhet teller. En enkelt sannhet, slik Alexander Solzhenitsyn sa da han mottok Nobels litteraturpris i 1970, er kraftigere enn alle verdens våpen. Vår tids martyrer -- fascismens og kommunismens ofre -- har vist igjen og igjen at menneskelig verdighet ligger i å være trofast mot sannheten.

For det andre, til tross for dets feil (og det er mange), er demokrati bedre for individer og mindretall enn diktatur. Bare der hvor det er lovstyrt, begrenset styre, og maktfordeling kan menneskene nyte borgerlig frihet.

Og for det tredje, til tross for dets feil (og det er mange), er tro på Gud bedre, for et folks følelsesmessige og mentale helse, enn ateisme. Da den ateistiske kommunismen falt i Øst-europa, ble det en eksplosjon av religiøs inderlighet ettersom åndelig sultne mennesker søkte å fylle vakumet som kommunismen hadde etterlatt seg i deres liv.

Enhver som har sluppet fri fra fattigdom -- både fysisk og åndelig -- og har funnet sann frihet er forpliktet til å tjene som et vitne til historien.

Det er det vi, fra GNPK, gjør i dag, ved å dele ut denne traktaten til dere. Vi har levd i indre fattigdom og funnet ut hva det vil si å være rik og fri. Og vi ønsker å dele vår erfaring med deg hvis du vil komme og høre på oss.

Ingen har lovet at et fritt samfunn vil vare for alltid. Et kalt blikk på historien viser at tyranni er den vanligste tilstanden hos den menneskelige rase. Frie samfunn har vært få og som regel ikke langvarige. Uten riktig ernæring, kommer vårt frie samfunn til å fare gjennom tidens mørke som en glinsende komet, brenne til aske og forsvinne.

For at det vi har skal overleve trenger vi en intellektuell, kulturell og religiøs vekkelse. På samme måte som mennesker trenger luft, trenger frihet dyd og sannhet. Det frie samfunn er et moralsk samfunn, eller så er det ikke fritt i det hele tatt. En Innbydelse

GNPK -- Guds Nye Pakts Kirke (Yahweh B'rit Chadashah Forsamling) -- er levende interessert i hva anstendige, vanlige mennesker ønsker innerst inne men ofte er for redde til å erkjenne, på grunn av presset fra den dominerende motstridende kulturen -- relativisme. Deres hjerters ønske om: sannhet, frihet, og tilbakevendelse til et kristent samfunn.

GNPK er ikke tilknyttet noen spesiell kristen tradisjon og føler seg derfor fri til å støtte sannhet og moralitet hvor enn det kan finnes i kirker, verdslige organisasjoner eller hos enkeltmennesker. Vi er villige til å diskutere ethvert tema og å lytte til dine spørsmål og interesser og dele vårt syn på den kommende tid med deg og hvordan vi best kan forberede oss for den. Hvis du ønsker å få vite mer, så skriv eller ring etter mer informasjon, eller bli med på et av møtene våre.

Mai, 1995