Selv om alle kristne hadde kommet til et felles synspunkt vedrørende definisjonen av "frelse", ville der være behov for å bli enig om hva som er nødvendig for å komme i denne tilstand. Alle kristne har i praksis den samme Bibelen (den samme originale kilde) og finner, ord for ord, de samme nedskrivinger vedrørende frelse. Likevel varierer de individuelle fortolkningene betraktelig.

Sannsynligvis mener alle kristne at følgende skriftsteder er vesentlige når det gjelder frelse:

• 1. Joh.8:31 : frelst "hvis dere blir i Mitt ord"
  
• 2. Apg.4:12 : frelst ved "Yah'shua haMashiachs (Jesu Kristi) navn"
  
• 3. 1 Kor.15:1-2: frelst ved "evangeliet"
  
• 4. 2 Kor.7:10 : frelst ved "sorg, slik Yahweh vil, fører til omvendelse"
  
• 5. 2 Tim.3:15 : frelst ved "visdom fra de hellige skrifter"
  
• 6. Heb.5:9 : frelst ved "lydighet"
  
• 7. Jakob1:21 : frelst ved "ordet (evang.) som har makt til å frelse"
  
• 8. 1 Joh.1:7-9 : frelst ved "å vandre i lyset"
  
• 9. 1 Kor.1:21 : frelst ved "den dårskap vi forkynner"
  

Nye Pakts Kristne tror at Hebreerne 6:1-2 summèrer det som er avgjørende for begynnelsen til frelse:

"Derfor skal vi legge bak oss det vi først lærte om Kristus, og søke å nå fram til modenhet. Vi vil ikke på ny legge grunnvollen og tale om omvendelse fra døde gjerninger og om tro på Gud, eller undervise om renseselsbad og håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og den evige dom".

Det er således klart at fullstendig frelse mer er en prosess enn en begivenhet, selv om mange "frelsende" begivenheter kan medvirke til den fullstendige frelse, slik som i det øyeblikk man blir "født igjen" og ser Yahweh-Guds rike på den måten at man blir klar over sin egen synd og hvor fremmedjgort man er overfor Yahweh (Joh.3:3).

Nye Pakts Kristne tror at det er fullstendig samsvar mellom læren i Hebreerne 6:1-2 og alle andre skriftsteder i Bibelen vedrørende emnet frelse. Og vi tror at det er nødvendig å få alle disse skriftstedene til å harmonere med hverandre hvis vi i oppriktighet skulle presentere hva vi tror på til verden for nøye undersøkelse. En av de rettmessige anklager som har blitt rettet mot den moderne kristenheten, har vært påstanden om at et vers eller en tekst blir tatt ut av sammenhengen, og brukt som et grunnlag for et argument eller bevis for en læresetning. Mormonene, Jehovas Vitner, evangeliske kristne, født-på-ny kristne, katolikker, lutheranere, Syvendedags-adventister, osv. er alle skyldige i denne mislighet. Nye Pakts Kristne tror at de kan legge sin tro fram for gransking når det gjelder alle skriftsteder vedrørende frelse. De tror at dersom alle skriftstedene vedrørende frelse hadde blitt gransket ut ifra sammenhengen, ville de vært i harmoni med andre skriftsteder som hadde blitt gransket ut ifra sine spesielle sammenhenger.

Når man undersøker et bestemt skriftsted, må man leve seg inn i den hendelsen som inntraff den gang beretningen ble nedskrevet, og vurdere det rådet som ble gitt, i forhold til dagens verden:

• 1. Er beretningen generell og anvendelig for alle mennesker alle steder?
  
• 2. Eller er det rettet til en bestemt person i en spesiell situasjon?
  
• 3. Hvis det er rettet mot en person, kan det anvendes på alle?
  
• 4. Er beretningen rettet mot en voksen eller et barn?
  
• 5. Kan det, eller bør det gjelde for begge deler?
  
• 6. Hvilke tidligere veiledninger er gitt vedrørende emnet?

Kristus og hans disipler var i det virkelige liv oppe i en liknende situasjon med jødene og hedningene, som for første gang i sitt liv kom i kontakt med kristendommen. Ofte kom dette spørsmålet opp: "Hva må jeg gjøre for å bli frelst?" Og ettersom hver situasjon var forskjellig, så var også svarene forskjellige, avhengig av hvilken grad av forståelse som den nye undersøkeren hadde.

Hvis en evangelisk eller født-på-ny kristen spør meg om hvordan man kan bli frelst, er det ingen vits i å fortelle ham at han må anerkjenne Kristus som sin personlige frelser, for det har han etter all sannsynlighet allerede gjort. Isteden ville jeg lært ham om Kristi evangelium på det nivået som han (helt eller delvis) ikke var kjent med eller ikke etterlevde, f.eks. vedrørende dåp, håndspåleggelse, myndighet fra Yahweh, prestedømme, de indre nøkler, osv.

De fleste av disse prinsippene vil imidlertid (enten helt eller delvis) være kjent, f.eks., for en mormoner, så det ville ha lite for seg å fortelle ham om disse tingene. Jeg ville heller lære ham å anerkjenne Kristus som sin personlige frelser, ved at han helt og fullt, og ved tro, ville stole på verdien av Kristus, ettersom dette er noe han ikke lærer i sin religion. Jeg ville deretter, hvis anledningen tilsa det, lære ham om de dypere prinsipper vedrørende den Førstefødtes evangelium.

Personer som kommer til meg trenger forskjellig veiledning forat de kan bli "frelst", eller forat de helt og holdent kan komme inn på frelsens vei. Vi må først og fremst bli frelst fra alle feilene som vi har tatt med oss fra en falsk tro, for deretter å komme inn i et riktig forhold til Kristus og inn i en formålstjenlig pakt. Guds Nye Pakts Kirke underviser følgelig om Kristi evangelium på forskjellige nivåer, i samsvar med den bakgrunn de menneskene har som kommer til oss og søker etter Guds rike. Med hensyn til dette skiller Guds Nye Pakts Kirke seg ut fra de fleste kirker, hvis ikke alle andre kirker. På Paulus sin tid ble evangeliet forkynt for prinsippielt to kategorier av mennesker - jødene og hedningene - som hadde en temmelig forskjellig oppfatning av hva frelse var på grunn av deres ulike religiøse bakgrunn. På slutten av dette tjuende århundre finnes der mange forskjellige mennesker med varierende religiøse eller kanskje ateistiske bakgrunner, noe som gjør vår oppgave mye vanskeligere og mer innviklet.

Men hva med tilfellene i det Nye Testamentet? Legg merke til svaret som apostlene gir i henhold til den grad av forståelse tilhøreren hadde av Ordet:

• (1) Apg.16:25-40 forteller om Paulus og Silas som ved ett tilfelle møtte en fangevokter. Ettersom dette var fangevokterens første erfaring med slik en stor kristen makt, var han ubelært om Kristus, og var vel nærmest en gresk hedning. Så for å svare på hans spørsmål: "Hva må jeg gjøre for å bli frelst?", så var det første logiske rådet han fikk: "Tro på Herren Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus)." Du vil legge merke til at Paulus i vers 32 og 33 sammen med Silas snakket med fangevokteren og hans familie i lengre tid, og avsluttet sin samtale med å døpe dem. Bibelen forteller ikke mer om hva som ble sagt i den sene nattetime, men mest sannsynlig ble han mer fullstendig undervist i dette med å tro på Herren Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus) - i den utstrekning at fangevokteren og hans familie så behovet for ytterligere å gjøre noe mer (f.eks å døpe seg) på deres ferd mot fullstendig frelse eller fullkommenhet.
  
• (2) Apg.2 forteller om det som skjedde på Pinsedagen (Shavu'ot) etter Kristi død, oppstandelse og himmelfart. På denne dagen fikk disiplene mange opplevelser vedrørende mirakuløse åndelige gaver. Mange ikke-kristne var vitne til hendelsen; og i vers 37 står det at mange spurte Peter: "Hva skal vi gjøre?" Peter svarte: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave." Hvorfor sa han ikke: "Tro på Herren Jesus Kristus"? Jo, fordi de allerede gjorde det. De åndelige hendelsene de hadde vært vitne til og ordene de hadde hørt, hadde allerede overbevist dem om Kristi eksistens og gyldighet. Så den oppfordringen som Peter gav, var både logisk og tidsmessig riktig å gi.

Man kan lokalisere den kronologiske veiledning som er gitt, i alle beretningene som omhandler emnet frelse. Læren om tro på Yahweh-Gud, omvendelse fra døde gjerninger, dåp (ved fullstendig neddykking og åndelig dåp), håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde, og den evige dom, er alle viktige betranktninger vedrørende tro og gjerning for å kunne oppnå frelse og fullkommenhet. Noen ganger kan det virke som om denne sammenhengen i undervisningen ikke er klart nedskrevet i Bibelen; men hvis den studeres grundig, vil dens helhet åpenbares. De presise ordene kan nok mangle, men betydningen er der. (Legg merke til følgende: Mark.16:15-16 -- "omvendelse" er antydet i forbindelse med uttrykket "evangelie"; Apg.3:19 -- ordet "nyomvendelse" er et vidtfavnende ord; 1 Pet.3:21 -- Peter snakker med allerede omvendte kristne; Apg.9:17 -- beretningen om Paulus' omvendelse).

Følgende skriftsteder gir i dag klare forskjeller i synet på tro og gjerninger:

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg" (Efeserne 2:8-9).

"Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med beven!" (Filipperne 2:12)

Kristenheten har splittet seg ved å isolere skriftsteder - baptistene vedrørende dåpen, Jehovas Vitner vedrørende Guds navn, Syvendedags-adventistene vedrørende sabbaten, osv. Den samme oppdelingen har også skjedd innenfor de Siste Dagers Helliges gjenopprettelse, kirkesamfunn som har reist seg rundt bestemte prinsipper som de har antatt, og utelukket senere veiledninger og åpenbaringer som har kommet gjennom apostlene og profetene. Splittelsens ånd finnes i hvert trossamfunn, i grupperinger og undergrupperinger, hvor intrigene øker for hver dag fordi en bestemt gruppering begynner å ri på en kjepp-hest som den verner om og gjør udødelig og ukrenkelig, på tross av et det er stikk i strid med skriftens eget vitnesbyrd. Skriftsteder som er i strid med deres egen lære blir oversett eller "bortforklart".

De forstandige kristne vet at en slik forvirring og "klikk"-mentalitet ikke er fra Yahweh, som lærte disiplene å være ett i sinn, ha én tro, én Herre og én lære. I de fleste tilfeller kommer ikke problemene av misforståelser, men av uvillighet mot å etterleve de prinsippene som skriften lærer.

Kristus tilbyr fullstendig frelse til alle, men ikke alle er villige til å godta alle prinsippene om frelse på grunn av troløshet, svakhet eller andre skrøpeligheter som hører til den menneskelige natur. Helliggjørelse og fullkommenhet kan bare oppnås ved at man godtar alle prinsippene vedrørende frelse, gjennom Kristi nåde.

Der finnes virkelig ingen motsetninger mellom de synspunkter som er blitt sitert fra Skriftene. Begge er riktige! MENNESKER BLIR FRELST VED TRO; OG MENNESKER BLIR FRELST VED GJERNINGER! FAKTA ER AT ANDRE BLIR FRELST UTEN NOEN AV DELENE.

• (1) Yah'shua (Jesus) anerkjente en tilstand av frelse for barn da han sa, "For himmelriket hører slike til" (Matt.19:13-15). Dersom et barn dør før ansvarsalderen (alder hvor man begynner å skjelne mellom rett og galt) blir det ikke dømt fordi det ikke var i stand til å oppnå tro på Kristus eller samle opp gjerninger. Dette er en omstendighet hvor verken tro eller gjerninger er en avgjørende faktor for frelse. Et barn som dør er uten synd og mottar en grad av frelse. Barnet vil i et framtidig liv utvilsomt få mulighet til å oppnå en større grad av frelse, ellers ville Yahweh vært en partisk Gud uten rettferdighet.
  
• (2) En person som har nådd ansvarsalderen blir holdt ansvarlig for sine handlinger. Han må foreta at valg når han har fått kunnskap om Kristus. Han må godta eller forkaste ham og hans lære. Dersom han aksepterer Kristus, blir han lovet tilgivelse for sine synder hvis han følger de råd som er nødvendig for å få sin anerkjennelse av Gud: (a) Ved å vise tro på Kristus, (b) i sannhet å angre sine synder, og (c) døpe seg. Dette løftet står skrevet i Apg.2:38-39: "Vend om og la dere døpe i Yah'shua haMashiachs (Jesu Kristi) navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene." Slik lydighet overfor en instruks bringer med seg en tilstand av frelse (Mark.16:15-16). Dette er frelse som kommer gjennom tilkjennegivelse av ens tro på Kristus og hans lære. Gjennom Yahwehs (ufortjente) nåde ble Kristus sendt til verden; og gjennom troen på Kristus kommer frelse.
  
• (3) Etter omvendelse (en grad av frelse), er det fremdeles nødvendig å velge mellom godt og ondt. Man oppdager at man stadig gjør feil og synder. Man ser det slik apostelen Paulus uttrykte det: "Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Yahwehs lov, men jeg merker en annen lov i mine lemmer" (Rom.7:21-23). Vi ser at Paulus og andre av de første kristne lederne la vekt på nødvendigheten av å utvikle en vane til å kjempe imot og overvinne "synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss." Paulus sier igjen: "Som hans medarbeidere formaner vi dere nå at dere ikke forgjeves tar imot Elohims (Guds) nåde." Så nevner han de viktige tingene man må gjøre forat nåden ikke skal være virkningsløs (2 Kor.6:1-10).

Det er til den omvendte kristne det gis instruksjoner om å oppnå frelse gjennom gjerninger fordi han allerede er frelst ved sin tro. Et slikt menneske kan falle fra dersom han ikke stadig er nidkjær i å gjøre gode gjerninger. "Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med frykt og beven" (Fil. 2:12). "Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død ... Der ser du: Troen virket sammen med hans (Abrahams) gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt ... For som kroppen er død uten ruach (ånd), er troen død uten gjerninger" (Jakob 2:17,22,26).

Den uomvendte eller den nylig omvendte kristne som ser tilbake på sitt tidligere liv, blir gitt mulighet til frelse gjennom tro. "Tro på Herren Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus), så skal du bli frelst" (Apg.16:31). "For av nåde er dere frelst, ved tro" (Efes.2:8).

Når Kristus taler til det uansvarlige mennesket (f.eks. barn, og sannsynlighvis mentalt tilbakestående voksne), taler han om de ting som han anerkjenner for å være tilstrekkelig for deres frelse og deres frihet fra synd, uten og kople gjerninger til deres tro.

"La oss søke å nå frem til modenhet" er sunne råd til den pågående kristne som ønsker å fullføre sin frelse. Formaningen som er skrevet i Hebreerne 6, utfordrer de kristne til å overvinne følelsen av å ha nådd målet (endelig frelse). Frelse avhenger av det endelige resultat man har oppnådd etter å ha levd sitt liv etter beste evne: "Men den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst."