Det er ikke mange som tør å stå alene i denne verden. Det har det aldri vært. Mange mennesker er redd for å tenke selv, å ta avgjørelser selv. Folk er ofte redd for å vite fordi de innerst inne vet at med økt kunnskap følger mer ansvar. Mennesker ønsker ofte å overlate sitt ansvar til andre, enten det være seg autoriteter i samfunnet eller et mer abstrakt byråkrati eller samfunnsstruktur rundt dem. "Alle andre gjør det" eller "Ingen reagerer på det lenger" tenker vi ofte med oss selv. Vi skjuler vårt eget ansvar ved å kollektivisere det. Vi gjemmer oss ofte bak "majoriteten" uten at særlig mange tenker gjennom eller forsøker å definere hvem majoriteten egentlig er. Ofte kan et lite men høyrøstet mindretall ved hjelp av store ressurser (f.eks. tilgang til medier) skape et inntryk at de representerer majoriteten. Og en ting til: Er det nødvendigvis alltid majoriteten som har rett? Både verdslig og "bibelsk" historie er full av eksempler på det motsatte.

Ansvarløshet fører til likegyldighet, og likegyldighet fører til handlingslammelse, handlingslammelse fører til tomhet og fremmedgjørelse både i forhold til den ytre og indre (sjelelige) verden, fremmedgjørelse fører til manglende tilhørlighet og at man mister "oversikten" eller "kontrollen" med sine egne følelser og tanker, sitt eget liv. Fordi man ikke har en indre kjerne av lys og sannhet som man er trygg på forsøker man å finne en trygghet forankret i noe som ligger utenfor en self. For alle mennesker trenger et fast ankepunkt i livet. Og det er ofte da vi har lett for å ty til "ytre" autoriteter, enten det være seg ledere, ideologier eller filosofier. Men fordi ideologiene man griper til ikke direkte er bygget på egne personlige erfaringer, men er et produkt av andre mennesker og filosofers tankegang, klarer man sjelden å utvikle seg selvstendig på det åndelige plan. Man klamrer seg til sannheten eller gyldigheten av en ideologi, samtidig som man mangler mot til å stille spørsmål omkring den fordi man er redd for å miste følelsen av trygghet som den gir.

Jesus sa at sannheten skal gjøre oss fri (Joh.8:32). Har du tenkt over hvorfor det er så mange dogmatiske mennesker som mener å besitte "den eneste rette sannhet" som er så redd for å lytte til kritiske meninger eller studere hva andre mener og tror? Hvor svikter motet og åpenhet så often blant "dogmatikere" straks de føler seg truet av ukjente tanker og ideer? Første betingelsen for å kunne lytte til andre er at man er trygg på seg selv og det man tror på. Men hvordan kan man være trygg på "sitt eget" når den man står for er noe man har "importert" fra den ytre verden og ikke innsikt tulkjempet gjennom egne refleksjoner og erfaringer? Hvordan kan man ta opp en fornuftig diskusjon eller føre en gjennomtenkt samtale med folk som tenker annerledes enn en selv når hele grunnlaget for egen tro hviler på andre personers erkjennelser og ikke ens egen?

Problemet med alle "importerte" læreprinsipper -- sanne som falske -- er at man aldri selv kan bli i stand til å skille løgn fra sannhet så lenge ens egen tro nesten utelukkende er bygd på noe som står utenfor en selv. Yahweh ønsker at vi skal bli åndelig modne, fra å tenke som barn til å tenke som voksne, å utvikle troen til en dyp indre visshet. Jeg kan forsåvidt forfekte mange sanne trosartikler, men så lenge jeg har "kjøpt" dem av andre kan jeg aldri bli fullt ut velsignet av dem. Moseloven ble en forbannelse i stedet for en velsignelse for israelittene. Hvorfor? Fordi de levde etter lovens bokstav og ikke dens ånd. Og hvordan kan man leve etter ånden i Kristi lov før man kjenner eller forstår den med hele seg selv, sitt eget vesen? Hvordan kan man være kritisk eller kunne gjennomskue det som er falskt når det som er sant ikke er en del av ens eget vesen, men kun noe som er påtrykt en utenfra? Moseloven gjorde ikke fri, den bare bevarte israelittene fra en fullstendig ødeleggelse. Selv om et barn følger og ærer foreldrenes moralnormer og bud, kan en aldri vurdere et barns innerste vesen og natur før det har vokst seg til modenhet, d.v.s. fått anledning til å velge flere alternativer for seg selv. Først når et barn er "fri" fra foreldrenes motivasjon og direkte ledelse kan vi vite hvilke valg barnet egentlig ønsker å velge. Et barn kan velge det gode ut fra tillitt til foreldrene, men fordi det mangler både egen erfaring, dømmekraft og kunnskap vil barnets valg være basert på "ytre" motivasjon. Ikke før barnet har blitt uavhengig av foreldrenes direkte ledelse kan vi vite hvem varnet egentlig er, hva som egentlig bor inni barnet. Når barnet har oppnådd egne erfaringer og kunnskaper kan det treffe valg i overensstemmelse med egen indre overbevisning og vilje. Det kan treffe gode og riktige valg uten å måte følge et oppsatt program eller regelment.

Først som voksen kan en vite hvorvidt ens valg er styrt av egen motivasjon og kjennskap til Yahwehs Torah (lov), eller om den er "fjerstyrt" av ytre krefter (f.eks. foreldre). Hva skal man med ytre forordinger som sier "gjør det" eller "gjør ikke det" (Moseloven) når Kristi lov (som er styrt av ren kjærlighet) bor inni ens hjerte. Med andre ord: når loven er skrevet i ens hjerte vil den ytre loven bli overflødig. Den ytre loven har blitt oppfylt i den indre.

Når loven er skrevet i vårt hjerte, d.v.s. at den er blitt en del av vårt vesen, vil den automatisk prege våre handlinger. Handlingene styres ikke da lenger av ytre regler og forordninger, men av en indre forståelse av tingenes tilstand. Derfor sier vi at Moseloven ble oppfylt i Kristus, den so ikke over Ham, men pekte hen mot Hans fullkomne kjærlighet.

Å følge "ytre" autoriteter er vel og bra, men vi kan aldri vite hvem vi virkelig er, og gjennom det kunne ta egne selvstendige (les: "uavhengige") valg før vi har gjort autoritetens lov (den ytre lov) til vår egen (skrevet i vårt hjerte). Og først da kan vi bruke loven fullt ut til andre menneskers beste. Jødene fulgte ofte loven slavisk (f.eks. da fariseerne kritiserte Jesus for å plukke aks på sabbaten), men likevel var ikke lovens indre hensikt (lovens ånd) skrevet i deres hjerter. De fulgte lovens bokstav, men ikke dens ånd. "For bokstaven slår i hjel, men Ruachen (Ånden) gjør levende" (1 Kor.3:6).

Og etterhvert som Kristi lys tiltar i våre liv vil avhengigheten av falne menneskers veiledning avta. Å være uavhengig av verden betyr altså at vår avhengighet av Kristus som er vår eneste kilde øker. Først når vår vilje er underkastet Hans, når våre tanker er underlagt Kristi tanker vil vi være virkelig fri og uavhengig av denne verdens falne religioner og tankesystemer.

Historien er full av eksempler på mennesker som bevisst har valgt å overlate sitt ansvar til andre, både rettferdige og urettferdige ledere. Selv om Moses var en rettferdig mann fikk det sterke konsekvenser for Israelsfolkets videre utvikling da de fleste israelittene valgte å la Moses bli sin profet (kummunisator) med Yahweh i stedet for selv å søke personlig gudommelig veiledning. I Nazi-Tyskland valgte store deler av det tyske folket å la seg føre av en diktator, en Fører som skulle lede dem ut av en komplksfult verden og inn i det tredje Riket. Og på lignende vis er det i vår tid mange mennesker som bare venter på at det skal komme en "Messias" som skal frelse dem og jordkloden mot ødeleggelse. Blant annet innenfor de manye New-Age-retninger finner vi mange mennesker av denne kategorien.

Barna av vår falne menneskehet søker å oppnå kjærlighet av andre. De gjør alt som står i deres makt for å oppnå akseptasjon. Noen gjør det -- bevisst eller ubevisst -- ved å undertrykke sine egne følelser og identitet for å "forme" seg etter bildet av sin "ledestjerne". Andre søker berømmelse eller rikdom, å utvikle talenter som vil gjøre dem populære eller attraktive i andres øyne. Alt dette gjør man for å oppnå andres kjærlighet. Men verdens kjærlighet er ikke evigvarende. Heller ikke er den ren. Den er en betinget kjærlighet bygget på prinsippet "likt for likt", jeg-elsker-deg-hvis-du-elsker-meg prinsippet. Den som søker andre menneskers kjærlighet kan aldri være uavhengig fordi det ligger i sakens natur at en er avhengig av andres forventninger, akseptasjon og popularitet for sin egen opprettholdelse. Hele ens selvbilde er fjernstyrt av falske og tomme idealer formet etter Babylons mønstre, ens egen "identitet" er avhengig av å bli opprettholdt utenfra, av å bli tilført næring slik at man kan overleve psykisk.

Å byggesitt liv på mennesker er å gi avkall på sin egen frihet. Man er avhengig av å få for å kunne gi. Man klarer ikke å gi uten samtidig å forvente noe igjen. Kjærligheten er sammenblandet med krav og forventninger, og all kjærlighet som krever er en illusorisk kjærlighet. Fordi man aldri har lært å gi uten å stille krav eller å motta uten at man må "følge opp" lever man en stadig håpløs kamp inni seg preget av konstant usikkerhet og frykt for hvor lenge en vil kunne opprettholde sin attraktivitet. Å bygge sitt liv på mennesker eller menneskers tankesystemer er det samme som å bygge livet sitt på sand.

Bare Yah'shua (Jesus) kan gjøre ossu avhengig fra denne verdens måte å elske på. Bare Han kan gjøre oss fri fra alle de luner og impulser som styrer menneskene og skaper forvirring i våre liv. Uten et fundament bygd på klippen som er Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus), vil vi ikke kunne leve i pakt med vår gudgitte natur, men i stedet la oss forvirre og bliledet hit og dit av menneskenaturens ukontrolerte og irrasjonelle tanker og følelser. Når menneskenaturen underlegges Kristi lov vil den ikke lengervære et fengsel, men i stedet et tempel og en tjener styrt etter Yahwehs rene kjærlighet.

Kristus vil gjøre oss fri. Han vil lære oss å kunne elske andre uforbeholdent enten vår kjærlighet -- som er Kristi gave til oss -- blir gjengjeldt eller ikke. Og Han vil lære oss å motta andres kjærlighet -- når den kommer til oss -- uten at vi trenger å tenke at vi må "betale" den tilbake eller føle at vi ikke er verdige til å motta den.

Hvorfor samles mennesker i grupper og gjenger? Mennesker med samme grad av lys har en tilbøyelighet til å søke "likesinnede". På den måten oppnår man en falsk trygghet fordi man lettere kan beskytte seg mot omverden og samtidig motta oppbyggelse ved å være blandt sine "egne". "Hvis du overser min synd og mine svakheter skal jeg overse dine", tenker gruppens medlemmer med seg selv og inngår på denne måten en stilltiende overenskomst med hverandre. Man har en svart-hvit tenkning som går ut på at man blamerer "de andre" for det meste av det som går galt her i livet, mens man på samme tid får fremhevet sin egen fortreffelighet. Vi mennesker er ofte litt feige idet vi dekker over egne mangler ved å kritisere andre. Men dette er en måte å flykte fra eget ansvar på og resulterer på lengre sikt i økende avhengighet av falske guder. For når man overser egne feil og synder, eller nekter å innrømme dem og i stedet skylder på andre mennesker hindrer man sin egen omvendelse og derigjennom sin personlige vekst. Og et menneske eller en gruppe av mennesker som rømmer unna egen skyld og ikke er villige til å omvende seg vil etterhvert miste sin sunne og gudgitte dømmekraft og lys, og på den måten øke avhengigheten av en styrke som ligger utenfor dem selv. En enkel illustrasjon på dette er et samfunn som nekter å ta opp kampen mot vold og annen umoral. Resultatet blir da at volden får friere vilkår og tiltar i styrke. Samfunnet som først unngikk disse problemene vil da etterhvert oppleve hvordan denne volden og umoraliteten får økende kontroll over dagliglivet og hvordan friheten til store lag av samfunnet gradvis blir innskrenket.

Da Yah'shua (Jesus) fortalte lignelsen om huset bygd på fjell talte Han utelukkende om de troende, om dem som allerede hadde tatt imot Ham, og ikke om dem som aldri ville komme til å motta Hans evangelium. Når Jesus kommer igjen skal det være to typer av kristne; de som har olje (Kristi Lys) på lampen sin og de som ikke har, men er avhengig av å låne olje fra andre. Hvordan er min og din stilling? Bygger vi våre liv på et personlig forhold til Kristus, eller er vi av dem som lever på våre medsøskens lys? I så fall vil vårt åndelige hus ikke ha den nødvendige grunnvoll til å stå imot ondskapens vinder som skal rase over verden i disse siste dager. Vi kan tro at der skal komme en mose- eller profetskikkelse å lede oss inn i himmelen. Hvis ikke Yahwehs rike har tatt bolig i oss innvendig kan vi ikke leve i Kristi nærvær når Han komme tilbake.

Huset som Yah'shua (Jesus) taler om representerer det enkeltes menneskes liv. Fordi vi fryktet Gud mer enn mennesker (turde å stå uavhengig) var vi i stand til å ta imot både Herrens refselse og kjærlighet. Yahwehs ord er som kjent et treegget sverd som både river i sund og bygger opp, for det ene følger ikke uten det andre. Vi kan aldri bli i stand til å gjøre Hans vilje å leve etter den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) før vi lar Yahweh rive ned mørket som bor i oss og rense oss for alle de falske idealene som bor i oss. Heller ikke kan vi bli i stand til å motta an hans strømmer av lys og kjærlighet før vi er villig til å bøye kne foran Hans trone.

Fjellet eller Klippen er Kristi Lys, hele Hans evangelium. Det er vårt daglige samvær med Frelseren. Flommen og vindene er prøvelsene som vi møter. Sanden derimot symboliserer det som ikke er helt, det som er ufullkomment, det som er i strid med seg selv. Den symboliserer avhengigheten til mennesker, ikke minst åndelige ledere. En Guds tjener skal veilede, hjelpe til å vise veien til himmelen, men han eller hun kan aldri lede deg inn i himmelens rike. Du må selv erfare Kristi nærvær, du må selv gå den tornefulle vei, du må selv bære korset slik Yah'shua (Jesus) viste oss ved sitt eget liv. Hva vil du bygge ditt liv på? Hvem vil du bygge dit liv på? Hvem vil du være avhengig av? La oss si med Josva: "Velg i dag hvem dere vil tjene...jeg og mitt hus vil tjene Yahweh" (Josva 24:15).