"Det er godt å takke Yahweh og lovsynge ditt navn, du Høyeste, å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene" (Salm. 92:2-3, dir. ov. fra eng.).

Det er få ting som fryder et voksent hjerte som et lite barn. Vi gleder oss over å se hva de gjør og høre hva de sier. Vi legger spesielt merke til når de tar sitt første steg og sier sine første ord. Men de gir ikke bare livene våre ekstra glede, de utdanner oss også. Vi kan lære mye av de små menneskene rundt oss.

En ting foreldre lærer er at å vise takknemlighet ikke er naturlig for barn; de må lære hvordan de skal gjøre det. Hvis dere gir dem noe godteri/søtsaker vil de ta imot, men hvis de blir spurt om å takke, kan det ofte hende at de nekter å gjøre det. Og når jeg tenker over det, er det ikke naturlig for voksne å være takknemlige heller. Vi er også glade over å få noe godt, men vi tenker lite over å være takknemlige mot giveren.

Dette blir illustrert i Lukas 17:11-19. Bibelen forteller oss om ti spedalske som ble helbredet av Jesus, men bare èn vendte tilbake for å takke ham. Spedalskhet var en av de mast fryktede sykdommene i den verden Jesus bodde i, og man ville anta at en person som ble leget ville vist stor takknemlighet. Men nei. Selv verdens største velsignelser feiler noen ganger i å lokke frem et takkens ord fra våre lepper.

En nyere illustrasjon på dette kan man finne i Edward Spencers historie. Spencer var skrevet inn som student ved Northwestern University ved Evanstone, Illinois, og en kveld da han studerte i biblioteket, oppsto en krise som ville forandre livet hans for alltid.

Utenfor var det storm, og plutselig kom noen kamerater farende inn og fortalte opprømt at Lady Elgin hadde grundet på stenene ved kysten av Lake Michigan i nærheten av universitetsområdet. Spencer tok av seg noen av klærne og kjempet seg bort til vraket, og brakte noen av passasjerene i trygghet. Igjen og igjen gjentok han sin heltmodige gjerning, og reddet mange menneskers liv. De som sto på land frarådet ham fra å gjøre flere forsøk på å redde flere liv, men han svarte, om han ikke sa det akkurat slik, at han måtte gjøre sitt beste. Igjen kastet han seg uti det iskalde vannet, og til sammen reddet han 17 mennesker som ellers ville ha omkommet.

Edward Spencer gjorde sitt beste, men det kostet ham sel veldig mye. Hans heltedåder gjorde at han fikk dårlig helse, og i de følgende årene, levet han et liv som halvt ufør. Ved ett tilfelle, stoppet tilfeldigvis en viss mann som var på reise i de Sørlige statene i Phoenix, Arizona. Han hadde fått vite at Spencer levde der og bestemte seg for å besøke ham. Hans hjem var en beskjeden hytte i utkanten av byen. Den tilreisende roset helten for det han hadde gjort mange år tidligere og sa: "Jeg er sikker på at de du reddet ikke har glemt og at de husker med litt hjelp fra tid til annen." Etter en stund uten at noe ble sagt, og med tårer rennende nedover kinnene, svarte Spencer: "Ikke en eneste kom noen gang tilbake og takket". Dette faktum ble igjen bekjent et par år senere i begravelsen hans. Ingen hadde engang takket.

Vår naturlige forbeholdenhet mot å vise takknemlighet må være en av grunnene til at bibelen byder Guds folk å vise takknemlighet til Ham. Paulus sier: "Og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn" (Ef.5:4); "Og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef.5:20); "La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige!" (Kol.3:15); "Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu Navn, i takk til Gud Fader ved Ham!" (Kol.3:17); "Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus" (1.Tess.5:18). Salmene sier at vi skal "Takke Yahweh for Han er god, Hans miskunnhet varer til evig tid" (Salm.136:1 dir. ov. fra eng.).

I første kapittel av Romerbrevet er mangelen på takksigelse sett på som så gal at den pådro seg Guds vrede. Mennesker som kjenner Gud har ingen unnskyldning hvis de ikke lovpriser Ham og er takknemlige (Rom.1:18-21). Utakknemlighet er ingen liten synd, ettersom Guds vrede vises mot utakknemlighet. Ikke bare skulle vi lære våre barn å uttale de "gylne ordene" "tusen takk" men disse skulle spesielt uttrykket til Gud som en del av vår oppdragelse av barna våre (Ords.22:6).