Tid kan oppleves så forskjellig av oss mennesker. Og denne dimensjonen i livet vårt kan ofte være en plage for oss: Vi har for "mye", eller for "lite" av den. Predikeren sier at "alt har sin tid" (Pred.3:1) og:
"Alt har Han gjort skjønt i sin tid; også EVIGHETEN har Han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke tilfulle kan forstå det verk Gud har gjort fra begynnelsen til enden." (Pred.3:11)
Og derfor hender det altså at vi gjør én feil i tiden: Ikke å bruke den som det den er: -- En viktig del av evigheten. I sentrum av denne "tiden" -- til å lære å vise hvordan hver menneskeånd vil bruke sin frihet i jordiske omgivelser -- er Yahweh. Han kom til sine egne i tidens midte.
Etter å ha skapt dem i begynnelsen, og opplyst hvert menneske, sier Johannes i begynnelsen av sitt evangelium, at Han ga alle dem som tok imot Ham retten til å bli Guds barn. "De er født, ikke av blod, heller ikke av manns vilje, men av Gud" (Joh.1:11).
Og Hans herlighet som tok bolig blandt oss var som en fars mot sin eneste sønn; full av nåde og sannhet.
Likevel er menneskeheten så fattig på tro på grunn av sine egne synder, som formørker sannheten, at den famler omkring uten å finne det livet består av, -- kjærligheten. Og selv om det er sendt mange ut i verden for å vitne om det sanne lys, finner ikke så mange livets sentrum -- Ordet, Gud, -- eller kjærligheten. Vi trenger mye hjelp fra Jesus Kristus, som er full av nåde og sannhet.
Apostelen Paulus forklarer hvordan bare kjærligheten gir liv til alt vi gjør, med alle gode gaver som mennesker har fått. Alt er verdiløst hvis det er gjort uten kjærlighet! Som organisk materiale må til for å nære kroppen, må "kjærlighetsk" materiale til for at ånden skal leve.
Fordi menneskene kaller så mange slags følelser for "kjærlighet", har Paulus beskrevet dens ekte egenskaper (1.Kor.13:4-7).
I sine avskjedsord til disiplene sier Herren (Joh.15:9-12). Han forklarer også hvorfor verden vil hate og forfølge disipler som elsker Ham og hverandre på denne måten, og hvorfor det må skje.
Men har disse ordene noen kraft for oss som er i den "siste" enden av "jordetiden"? Vi kan bare håpe det! Og etter alt som er sagt, burde vi kunne tro det, så vi kan be Faderen gjøre det miraklet med oss at vi får evnen til å elske Ham og hverandre.
Imens blir det kjempet en kamp i oss mellom frykten, misunnelsen, og stoltheten og alt det som hindrer oss i å elske -- og kjærligheten som vi egentlig trenger.
Vi befinner oss i en forvirrende verden. Men de som er kjent med Babels historie, har jo alt nøklene til å forstå hvorfor det er slik. Dette folket var ett og de ville bygge et tårn og et navn. De gjorde det ikke av kjærlighet.
Hva forener mennesker seg om nå?
- Er det fred som forener dem, så høster de krig og terror...
- Er det naturvern som forener, så høster de stadig nye problemer.
- Er det u-hjelp de bekymrer seg for, med barnebegrensning, styring av økonomien osv., så sulter stadig flere...
I alt dette søker Babylon trygghet, og gjør gode gjerninger av all sin kraft, men er dømt til å mislykkes, fordi hun forkaster sin Skaper og Hans plan.
Vi kan ikke gjøre likedan. Men hvordan skal vi klare å tro at noen -- ja, selv Yahweh -- kan få oss til å "klare" å elske med ekte kjærlighet?
Det har hjulpet meg å se at Yah'shua (Jesus) grudde seg for å gjennomgå døden for våre synder, så Han -- naturligvis helt oppriktig -- ba om å få slippe. Men: IKKE SOM HAN SELV VILLE, MEN SOM FADEREN VILLE! (Luk.22:42)
Det var mulig at all frykt og tvil og motvilje kunne bli overvunnet av kjærligheten, som var Faderens vilje da. Ber vi den samme bønnen, kan vi og holde budene til Han som har makten -- (og den er stor!) og æren i evighet. Amen.
Tale gitt i Hurdal den 7. august 1994; utskrevet av Diakonisse Jannicke Larsen, Oslo menighet.
