Jeg befant meg i en skog, på et helt ukjent sted, som var ganske så tett og ufremkommelig. Etter å ha fundert en stund over hvor jeg befant meg, forsto jeg plutselig at jeg var jaget. Det var mange mennesker ute i skogen som ville fange meg, dette var noe jeg skjønte, uten å ha sett dem. Da begynte jeg å løpe, samtidig ble jeg fryktelig redd for å bli tatt til fange.

Jeg løp lenge rundt i skogen, og følte at de som ville fange meg stadig tok innpå. Jeg begynte å bli desperat for å kunne unnslippe. Da var det jeg med ett sto forann en dør. En dør midt i skogen. Denne døren sto bare rett opp og ned. Jeg kunne gå rundt den og se den fra begge sider, og den hadde lukket dørblad. Jeg prøvde og åpne døren, men den virket låst. Av en eller annen grunn som jeg ikke forstod, så måtte jeg ha opp døren, og det begynte og haste. Mine forfølgere var nå ganske så nære. Da førskte jeg igjen å åpne døren, og med et rop om hjelp og en kraftanstrengelse gikk døren opp. Jeg smatt gjennom døren og lukket den bak meg. Her ble jeg kvitt mine forfølgere, men fremdeles var jeg oppjaget.

Nå befant jeg meg på en stor slette, som med en gang så øde ut. Da ble jeg var at min kone og to av våre barn var ute på sletten sammen med noen andre fra GNPK, og at de sto der sammen med Frelseren. Da de fikk øye på meg, kom de meg i møte, men Frelseren ble stående. Jeg fortalte hvor redd jeg var, og om flukten. Da sa en av dem: det er ikke så rart at du er redd, du går i feile klær. Da sa Frelseren til en av dem: "Lag nye klær til ham". Da gikk vedkommede av grårde og kom straks etter tilbake med nye klær. Jeg skiftet til disse og straks forsvant angsten fra meg.

Så, mens vi sto der kom det fra skogkanten gående en mann, og denne mannen hadde en stor lasso, med en skare av folk i. Denne holt etter seg over skulderen. Alle menneskene i lassoen, og de var utallige mange, enset ikke at de var fanger i denne lassoen. De fulgte etter denne mannen uansett hvor han gikk, og var med ham i alt han gjorde. Jeg ropte da til mannen og spurte: "Hvorfor gjør du dette?" Han svarte tilbake: "Fordi de selv vil det". Igjen ropte jeg til mannen og spurte: "Hvor lenge skal de gå slik?" Til dette ville ikke mannen svare. Så frelseren svarte meg og sa: "Ennu en liten stund til, så skal de slippes fri".

Etter dette våknet jeg opp, og jeg har mange ganger undret meg over denne drømmen. På sletten var vi åtte personer pluss Frelseren.