Jeg vil i noen korte minutter dele med deg noe som hendte meg for ca. 1-2 år siden. Jeg var da inne i en meget hard drikkeperiode. En natt under en slik "fyllekule", fortvilt, nedbrutt, opplevde jeg dette:

Jeg befant meg sammen med en liten flokk mennesker på en sti. Noen av disse kjente jeg, mens andre var fremmede. Vi var på vei mot Den Stille Dal og Livets Tre. Forunderlig. Stien, eller veien, var på en måte i en åsside, men det var godt om plass. Vi møtte så en flokk mennesker som krysset stien. Jeg spurte etter veien og de bad oss følge dem. Dette gjorde vi en kort stund, men fant ut at det var virvar av stier der vi gikk. Så kom en ny flokk. På mitt spørsmål angående veien kunne disse fortelle at også de var på vei til samme sted. Deres forstander hadde fortalt dem det. Vi hadde følge med dem en tid, men nye flokker dukket fram. Alle var på vei til samme sted. Svarene var alltid det samme: vår prest, forstander, hyrde, pastor har forklart oss veien. Joda, vi er på rett vei. Det rare var at ingen gikk det samme vei. Det var i sannhet et virvar av stier. De fleste ropte til hverandre og utvekslet noen ord, men så var det ikke noe mer.

Så kommer det en stor gruppe inn fra en sidevei. De så så lykkelig ut. Ropte og danset framover. Det var mye liv. De ville gjerne ha oss med på veien. De fortalte at de var en meget stor flokk, og deres pastor hadde forklart dem den rette vei. Den høres så lett å fint ut, så vi slo lag. Etter hvert som vi dro fram ble det mer og mer jungel. Underskogen stodd tett, og det ble kjøligere nede på bakken. Kald, fuktig, rå luft ble mer og mer framtredende. Solen var borte, og de høye rop stilnet mer av.

Jeg stanset opp, stoppet min lille flokk og sa så: "Jeg mener vi er på feil vei. Det må være bare en vei som fører fram. Jeg vil snu om og prøve å finne utgangspunktet for veien." Dette skapte en hel del uro, men ganske mange slo følge. Vi snudde om og startet på nedoverveien. Da vi hadde gått et meget godt stykke nedover dalsiden og var kommet så langt at bunnen vistes, fikk jeg se dette: Nede i dalen mellom disse åssidene var det en større forhøyning. På denne stod det et kors. Ut fra dette kors gikk det en vei. Det var klart synlig. Det var ingen autostrada, men veien slynget seg oppover den andre dalsiden. Jeg ropte da ut til de andre: "Det er den rette vei!" Plutselig var det som det oppe i åssiden åpnet seg en en ny dal. Et mektig lys strålte fram og noen vidunderlig trær viste seg. Vi ble helt trollbundet av glansen. Da kunne jeg utbryte til alle: "Ser dere målet for vår reise?" Så våknet jeg.

At dette ble en virkelig tankevekker for meg er sikkert. Allikevel lot jeg dagene gå uten å vende om. Men så kom dagen da jeg fikk nåde til å finne veien tilbake til korstreets fot. Byrden ble avtatt og jeg fikk vandre på veien mot målet. Mitt ønske i dag er ikke å danse meg inn i himmelen, men i ydmykhet vandre på den vei Guds ord taler om.

Kjære venn. Hvordan er det med deg? Følger du bare med på tradisjonsveien? Vandrer du avsted fordi noen har fortalt deg en historie? Har du funnet veien ved Golgota kors, veien som fører til Guds trone? Må sannhetens lys få stråle fram så ingen går vill.

Korsets Seier, 31. august 1990