En mann gikk rundt og fortalte løgner om en annen mann for å bli populær i kameratflokken. Den stakkers mannen som ble løyet på ble fortvilet, han forsøkte seg, men det nyttet ikke. Ryktene løp fortere enn ham.

Senere ble den forrådte mannen syk. En dag da han lå i sengen banket det på døren og inn kom en mann med hatten i hånden. Det var han som hadde fortalt alle løynene. Det var tydelig at det var vanskelig for han å snakke, men endelig kom alt fram. Han bekjente alt, hvordan han hadde løyet for å få venner. "Jeg har fortalt løyner om deg, og mange ting har jeg fortalt ting som det nok var litt sant i, men jeg forandret det slik at det gikk ut over deg. Kan du tilgi meg? Jeg skal gjøre alt godt igjen."

"Ja, selfølgelig," svarte den syke, "det både kan og vil jeg. -- Men ta den puten der, gå bort til vinduet og tøm ut alt som er i den."

Det andre syntes det var meget rart, men gjorde som den syke hadde bedt ham om. Overalt ser han dun flagre i vinden, hundrevis, ja tusenvis ser det ut som. Snart er det spredt dun over alt, og det ser ikke pent ut. Han skjønner ingenting.

Så kommer det stille fra den syke: "Nå kan du samle opp all dunen igjen og legge det fint tilbake i puten."

Da forstår den andre. Tilgivelse har han fått, men han kan ikke rette opp all den skade hans tunge har gjort.