Fra det øyeblikket vi blir født til de øyeblikket vi dør går alle av oss gjennom en varig omdannings- og forandringsprosess. Det er ikke spørsmål om vi ønsker det eller ikke, for prosessen er stort sett uunngåelig. I time etter time, dag etter dag, år etter år blir vi forandret -- til det bedre eller verre. De krefter og press i livet som omgir oss forandrer oss inn i et bestemt mønster. Vi er midt i disse livskreftene med vår frievilje, og med valgets kraft, bestemmer vi mønsteret. Selv om vi ikke bestemmer noen ting, men lar livet flomme over og rundt oss, er selve ubestemtheten vår et valg -- vi velger å ikke velge.

En gang leste jeg om en pastor som, på Londons berømte kai eller "Embankment", snakket med en møkkete og pjuskete landstryker som overrasket ham veldig med å ta ut et medtatt og falmet fotografi av en kjekk advokat. "Dette var meg," sa han, "før jeg oppdaget at partneren min hadde underslått våre finansielle kilder." Han fortsatte med å si at sjokket over oppdagelsen hadde drevet ham til å begynne å drikke, og til slutt kom han til den elendige forfatningen som en av Londons landstrykere. Beklageligvis, hadde mannen blitt omgjort til en gjenspeiling av sine valg. Skaden var starten på en kjedereaksjon av konflikter som gjorde ham til et menneskevrak. Om han hadde reagert riktig på slaget kunne han ha gjort om "svaret" til et springbrett, men den gale reaksjonen slapp inn kreftene av sammenbrudd og forfall, som styrtet ham inn i den menneskelige fiaskos avgrunn. Når vi lar konflikter slippe inn, blir vi snart en konflikt, og ender opp med å se ut som en konflikt. Ingen ting kan være tristere.

Å akseptere ansvar for de valg vi gjør i dette livet, uansett hvilke omstendigheter som leder oss til å gjøre disse valgene, er en av de mest viktige lekser vi kan lære i dette livet. Et studium av mennesker viser at menn og kvinner, under en maske eller en annen, søker å unngå ansvar for det de skylder på andre mennesker for, deres omstendigheter.

Når en muslim kommer inn i vanskeligheter, skylder han på skjebnen sin -- sin lagnad. Men siden han tror at skjebnen hans er ordinert av Gud, gjør han indirekte Gud ansvarlig. Når en hinduist eller buddhist får problemer, skylder han på karmaen sin -- resultatet fra handlinger ved en tidligere fødsel som nå tar igjen med ham. En autoritet etter indisk skikk sier om dette synet på livet: "Han forflytter ansvaret fra "nå" til "da" og til en person som han ikke kan huske noe fra. Dette sparer ham fra nødvendigheten av å finne grunnen i hans nåværende handlinger og holdninger."

Her i Vesten unngår menneskene det de har ansvar for på mange geniale måter. Noen skylder på stjernene. Som om måten jorden spinner på i rommet kunne ha noe å gjøre med skjebnen til mennesker med fri moralsk vilje! Andre skylder på ubevisstheten og erklærer at styringene som foregår der nede er, i høy grad, ute av kontroll. Andre igjen skylder på miljøet og mener at mennesket bare er et dyr i bur, og alle de tingene det gjør er et forsøk på å innpasse seg i sitt miljø. Og en annen måte mennesker prøver å ungå å ta ansvar på, er å si at vi gjør det samme som alle andre gjør. De legger skylden på andres oppførsel. Så latterlig!

Det finnes bare en utvei, og det er å legge skylden hvor den hører hjemme -- på oss selv. Det er ikke så mye hva som skjer med oss men hvordan vi reagerer på det som teller. Og valget er alltid vårt.

Da jeg bodde i Oxford husker jeg en mann som en gang i blandt dukket opp på møtene våre. Det som var uvanlig ved han var ikke at han gikk fra en forsamling til en annen i det han prøvde å finne sannheten og betro seg selv til den men det faktum at han hadde blitt medlem av hver eneste kirke i byen i håp om at en av dem kanskje kunne være den riktige og at han på denne måten ville bli frelst. Han hadde blitt døpt inn i hver eneste kirke! Ved å gjøre dette håpet han å slippe å måtte forplikte seg. Livet hans var et åndelig vakum. I det han hørte til over alt, og han endte opp med å ikke høre til noen steder. Han var aldri tilstede lenge nok til å etablere noe nært forhold til en kristen gruppe. Jeg husker ham som en farveløs og uinnspirerende personlighet, en fange av sin egen ubestemthet og mangel på kunnskap.

Det finnes mange mennesker som ham. Fordi de er redde for å gjøre noe galt, velger de å ikke velge. Jeg kjenner en dame i Norge som brukte 15 år på å undersøke en kirke før hun gikk inn i den og bandt seg til den. Senere fant hun ut at den hadde mange feil men siden hun fryktet at hun skulle måtte bruke 15 år til på å undersøke denne Nye Pakt bestemte hun seg til slutt for at det beste hun kunne gjøre var å forbli der hun var. Hennes unnskyldning var at kirken hennes "trengte henne" til tross for det faktum at hun visste at hun aldri kunne forandre den kirken eller menneskene i den uten å lede dem vekk fra den.

Jeg har vært medlem i tre forskjellige kirker i mitt liv. Den første var jeg overbevist om at var Guds eneste sanne kirke og jeg kastet min energi inn i å tjene den med hele mitt hjerte. Senere oppdaget jeg at den underviste mange skadelige feil til tross for at den hadde mange gode sider. Smadringen av mine illusjoner var veldig vonde og det kostet meg til og med ekteskapet mitt men jeg angrer ikke at jeg valgte å bli medlem av den. Jeg lærte så mye.

Jeg ble medlem av den andre kirken med vidåpne øyne. Jeg visste at den hadde mange feil og at den underviste ting som jeg ikke var enig med men, som med den første, visste jeg at Gud hadde ledet meg dit og at han ville at jeg skulle bli et medlem av den. Jeg tjente den det beste jeg kunne. Da kirken utviklet seg i en slik grad at den fornektet grunnleggende læresetninger i bibelen forlot jeg den med liten sorg.

Den tredje kirken, i hvilken jeg er et medlem -- Guds Nye Pakts Kirke -- er mitt hjem nå. Jeg brukte mange år på å lete etter mitt åndelige hjem, og det tok meg ti år å finne det. Underveis var jeg en del av to andre. Ved alle tre tilfeller åpnet Herren dørene i livet mitt og tok meg i hånden og ledet meg og jeg adlød kallet. Ved alle tre tillfeller ga jeg mitt alt og ble velsignet. Det var en periode mellom mitt medlemskap i den første og den andre kirken da jeg ikke var med i noen kirker og overga meg selv til et intenst studium av skriftene og kirkehistorie. Jeg lærte meget på denne tiden men om jeg fikk valget mellom å være utenfor eller å være innenfor en uperfekt kirke ville jeg alltid velge det siste fordi det siste alternativet er den eneste virkelige veien til åndelig vekst.

Den første kirken jeg ble med i var en kirke som hadde stagnert -- et fossil fra midten av det 19de århundre. Den var ikke i stand til noen virkelig forandring. Når jeg vokste fra lyset den hadde, kom jeg i konflikt med den. Den andre kirken jeg gikk inn i var i en prosess der det fantes betydelige praktiske forandringer og trosforandringer som var spennende bortsett fra det faktum at den forandret seg i feil retning -- mot New Age og Hinduisme, og jeg visste at jeg måtte komme meg ut før den slukte meg.

Denne kirken -- den tredje kirken som jeg nå er medlem av -- er ganske anderledes enn de andre to. Ulikt andre kirker jeg kjenner til, forandrer den seg ikke bare gradvis hele tiden, men den finner plass til sjeler med forskjellig natur til å vokse opp i og oppdage sitt gudgitte åndelige potensial. Med et sikkerhetsnett av sanne læresetninger under seg og en grenseløs himmel over seg, er den, tror jeg, den samme type kirke som den første kristne kirken var i nytestamentlige tider. Det er en kirke der du kan føle fred og vokse enten du er i de høyere enheter eller bare et alminnelig medlem. Enten som pastor eller som et medlem uten noe kall i det hele tatt, jeg finner at jeg kan være produktiv og i åndelig vekst. Jeg finner at jeg forandrer meg like mye nå som før på nye spennende måter.

Enten vi liker det eller ikke er alle av oss konstant i en forandringsprosess. Så uungåelig er denne forandringen at noen en gang sa om den: "Det finnes ikke noe som ikke forandrer seg i livet -- bortsett fra forandring selv." Og en skribent erklærer: "Betydningslærens (dvs. meningen av ords) vitenskap er basert på det faktum at menneskenaturen forandres hele tiden. Så når du bruker et ord for å beskrive en mann, må du definere hvilken mann -- mannen for et år siden, mannen for en måned siden eller mannen nå. Du må derfor forandre ordene for å beskrive den forandrede mannen."

Det er ikke ofte jeg kommer til Bergen og når det gjelder noen mennesker vet jeg at det er mange år siden sist jeg så dem. Jeg er ikke under noen illusjon og vet at disse menneskene høyst sannsynlig er anderledes enn de menneskene jeg møtte for ett eller flere år siden. Jeg vet også at mange mennesker har et bilde av meg som er flere år "over fristen" og at de, når jeg møter dem, forventer at jeg skal være en jeg ikke lenger er. Det, brødre og søstre, er Kristi mirakel. Han forvandler oss hele tiden.

Det samme kan være sant om kirken vår også. Noen som ikke har hatt kontakt med oss på over to eller tre år, har et bilde av oss som nå er langt over datoen. Og det samme vil være sant om tre år, for i sannhet tror jeg at hvis vi fortsetter på vår sti av åndelig begavelse slik vi har gjort, vil Guds Nye Pakts Kirke være helt anderledes i 1998 enn den som eksisterer i dag.

Dette er også slik det skulle være -- enten for oss som enkeltmennesker eller som en kirke. Jeg vet at de fleste av oss -- og det innkluderer meg selv -- er utilpass ved forandring. Vi liker det som er sikkert, ting vi er vant med. Vel, det er ingen tvil om at det finnes visse ting ved oss som enkeltmennesker eller som en kirke -- den gode siden -- som alltid vil forbli det samme, men vi må også vente at den dårlige siden må gjennomgå grundig forvandling. Hvis dette ikke skjer så vil vi enten utvikle oss til et fossil slik som den første kirken jeg var et medlem av eller skyte avgårde langs en falsk sti som leder oss til et falsk liv og en falsk religion slik som den andre kirken jeg tilhørte. Jeg ber at det aldri må skje.

Skriveren av ordspråkene sa: "For det han tenker i sin sjel, så er han..." (Ordspr.23:7). Når det du tenker eller tror ikke er en realitet, så er det du tenker eller tror egentlig deg selv. Du må velge i hvilken retning du skal forandre deg. Kommer du til å, som så mange albanere, romme nag og bitterhet for tidligere vanskeligheter og føre dem videre fra generasjon til generasjon? Selv i det kommunistiske regimet, som underviste likhet, fører familier blodstrider over ting som hadde blitt begått for hundrevis av år siden. Noen ganger ble små barn straffet for ting som tipp-oldefedrene deres hadde gjort. Hele den albanske nasjon, ser det ut for, har valgt å leve i ett spesielt sinnelag -- slik alle nasjoner gjør -- og har dømt seg selv til åndelig mørke.

Så jeg spør dere i dag, hvilke makter vil dere la forme deres liv og skjebne? Negativitetens makter, ubestemthetens makter, eller positiv handlings makter? Når menn og kvinner stenger døren for Jesus Kristus og det oppadgående puffet som han gir i livet, åpner de døren for forandring i nedadgående retning.

Hvis du har mottat Kristus men har har kommet inn i ubestemthetens dal, vil du da velge å igjen involvere deg i Kristi legeme i aktiv tjeneste eller dømme deg selv til åndelig stagnasjon? For jeg vil minne deg om at det ikke finnes noe sant disippelskap i å være alene -- frelsens og forherligens faktum er nært sammenknyttet med Kristi legeme. Du kan ikke bli frelst på noen maksimal måte alene. Du og du alene, er et instrument for din egen forandring. Gud kommer ikke til å trenge seg inn i livet ditt og plutselig heve deg inn i et nytt bevissthets og gledes rike uten at du tar det innledende skrittet idet du slutter fred med Ham og de du er gjort fremmed for. Bare de maktene som du lar berøre deg har egentlig innvirkning på deg. Det endelige ansvaret er ditt, ingen andres, og i hvert fall ikke Herrens.

Jeg vet at det er mange mennesker som har blitt kalt inn i dette verket som enten aldri har reagert på kallet eller sluttet på halvveien. Uansett hva omstendighetene deres var, er de ansvarlige for dem -- ikke meg, ikke denne kirken, eller noen andre i denne kirken. Jeg er ansvarlig for den måten jeg er på innvendig. Advokaten som bestemte seg for å bli en landstryker er ansvarlig for sitt liv. Dere er ansvarlig for hvordan dere føler dere innvendig. Vi er alle ansvarlige for måten vi er på. Så jeg utfordrer dere i dag til å stille dere selv dette spørsmålet: Skal jeg fortsette å skylde på andre mennesker eller livet generelt for alle mine problemer, eller skal jeg vokse opp og akseptere personlig ansvar? Skal jeg la unnskyldninger forkrøple åndeligheten min i dette livet og forsinke ånden min i evighet? For det brødre og søstre, er det første valget. Det kan ikke unngås.

Når noe går galt i dette livet, er vår første impuls å skylde på noen andre, og se oss rundt etter en måte å unngå ansvar på. Jeg har erfart enorme tilbakeslag og vanskeligheter i livet mitt. Jeg erfarer dem nå og jeg venter å erfare dem for resten av livet mitt. Men jeg tok en beslutning for lenge siden om å akseptere personlig ansvar for mitt indre liv -- måten jeg reagerer på ytre situasjoner på.

Adam var det første mennesket som skyldte på andre for ulykker. Han sa: "Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt." (1.Mos.3:12) Ja, Eva gjorde galt, men hun tvang ikke Adam til å ete. Han ble forført også og gjorde personlig valg om å synde. Han prøvde å slippe unna ansvaret sitt! Så hva hvis Eva fristet ham? Var det hennes feil at han spiste? Nei, det var hans egen -- han visste hva han gjorde. Hun var ansvarlig for å ha fristet ham men ikke for at han valgte å spise.

Å skylde på andre for vår situasjon får oss ikke ut av situasjonen. Det har aldri gjort det, og kommer aldri til å gjøre det. Unngåelser hjelper oss ikke unna, unnskyldninger unnskylder ikke, unnaluringer lurer oss ikke unna, de gjør ingenting bortsett fra å spinne oss inn i større problemer.

Det var en gang en mann som jukset på en eksamen og fikk en plass i et kompani som en annen kvinne ønsket seg. Hun var klokere enn ham og fortjente plassen. Hvis mannen ikke hadde jukset er det ingen tvil om at hun hadde fått jobben. Hun var bitter og harm over det mannen hadde gjort og fortalte rett opp i ansiktet på ham hva hun syntes om ham. Hun var en kristen og sa at hun ville tilgi ham hvis han ville innrømme det han hadde gjort galt og be om unnskyldning. Hun ventet og ventet men han gjorde det aldri. Faktisk døde han like etterpå av et hjerteanfall. Nå kunne han ikke be om unnskyldning fordi han var død og hun var fanget av sin begjæring om gjengjeldelse. Bare senere forsto hun at hennes bitterhet og harme var hennes eget verk og at det hadde forkrøplet hennes kristne disippelskap. Hun var opptatt med ønsket om å motta tilståelse fra sin bakvasker og det påvirket alt hun gjorde. Bare da hun valgte å tilgi ham i sitt hjerte ble hun satt fri. Hvis hun hadde tilgitt ham uten forutsetninger allerede i starten kunne hun ha stoppet den åndelige spiralen inn i mørke som kastet bort så mange år av hennes liv.

Brødre og søstre, livet er kort, og det er bare i ett liv dere kan velge å tjene Kristus. Det vi gjør i dette livet merker oss i all evighet. Gud forventer ikke at dere skal være perfekte fordi Han vet at dere ikke kan klare det alene, men han forventer at dere gjør deres beste. Han venter at dere, i deres uperfekthet, vil feile. Ikke desto mindre vil Han, hvis dere aksepterer Ham som deres Frelser, omslutte dere inntil dere ikke lenger kan unngå deres ansvar og dere blir tvunget til å velge enten lys eller mørke. Dere kan ikke gå utenom sannheten for alltid. Og Herren elsker dere for mye til å la dere fortsette å rømme. Til slutt vil Han tvinge dere til å gjøre et valg: enten å følge Ham eller forkaste Ham. For det er forventet av en Kristi etterfølger at han adlyder sin mester, og han som med vilje ikke adlyder og ikke omvender seg må, til slutt, velge mørke.

Så hvorfor ikke treffe valget å følge Ham hele veien og å slutte å lure seg unna de vonde og vanskelige tingene i livet? Søk etter samhold med Kristus, ikke et ubesværet forhold på ytterkanten av din sjel. Sammen med Paulus inviterer jeg dere til å lytte til disse livets ord:

"Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!" (2.Kor.5:17-20).