BISKOP BØRRE KNUDSEN overleverte nøklemakten da han vigslet vaktmester Finn Indrebø til prest i Strandebarm prosti sist søndag. Han tok det inn i liturgien igjen, og dermed synlig- gjorde han forkynnergjerningens hovedoppgave;- forlikelsens tjeneste (2.Kor.5:18-20)
Idag er det mange som ikke aner hva nøklemakten er for noe. Det er mye forvirring ute og går. I statskirken ligger den i bunn, men nesten ingen bryr seg om å praktisere den. I lekmanns-bevegelsene vet mange knapt at den eksisterer. I pinsebevegelsen tror de den er noe katolsk noe. Og katolikkene tror det er en spesiell makt som bare paven og hans menn besitter. I porvoo-erklæringen diskuterte man i statskirken den apostoliske suksesjonen. Diskusjonen har dreid seg om den var nødvendig for prestetjenesten. Det er klart at den som skal være prest må ha den apostoliske suksesjonen, eller "den åndelige ættetavlen" om du vil. Men ikke bare presten,- alle som vil nå himmel og salighet må ha den i orden.
Og det er ved å praktisere nøklemakten at en får del i suksesjonen.
NØKLEMAKTEN ble overgitt menigheten da Jesus kom inn til sine disipler påskedagsaften. Jesus sa der ifølge Joh.20:30: Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. "Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt". Jesus sa til Peter i Matt.16:19: "Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen". Det samme kan du lese i Matt.18:18.
Påskedagsaften overgav Jesus forvaltningen av ordet til sin menighet på jorden.
Pinsedag kom talsmannen og tok bolig i menigheten, for nettopp å være til hjelp i forvaltningen av nøklemakten (Joh. 16:7-8).
Og det er i forvaltningen av nøklemakten at vi forstår både den apostoliske suksesjon (Luk.10:16: "Den som hører dere,
hører meg") og misjonsbefalingen (Mark.16:15: "...Gå ut i all verden og forkynn evangeliet...").
I sin yppersteprestelige bønn ber Jesus for dem "...som ved deres ord kommer til tro på meg" (Joh 17:20).
DET STÅR INGEN STED skrevet at ordets forvalteransvar er tatt bort fra menigheten, selv om kirken nok har vært skrøpelig opp gjennom tidene.
Pavekirkens feil var å knytte nøklemakten til den kirkelige strukturen. Noe Waldenserne i sin tid påpekte da de kom i opposisjon til pavekirken fordi de hevdet at nøklemakten ikke lå hos paven, men hos de sanne troende.
Bare de som er løst fra synden, kan forvalte himmelrikets nøkler. Og det er bare Guds Ord som kan løse og binde. Ingen kirkelig struktur har denne makten.
Dersom kirkens representanter prøver å binde de troendes samvittighet til de kirkelige ordninger, har de mistet sin myndighet.
Nøklemakten forvalter en biskop, en prest, en predikant bare i den grad hans forvaltning er i samsvar med Guds Ord.
Den forkynner som bryter med Guds Ord, har mistet Ordets makt. Og ingen har myndighet til å kaste ut fra kirken den forkynner som holder fast ved Ordet.
Dagen, 30.oktober: Margit Apelthun
