Logo Copyright © 2007 NCCG - All Rights Reserved
Return to Main Page

RESURSER

Ansvarsfraskrivelse

Introduksjon til GNPK

Sannhetens symfoni

Nøtteskal

Frelsesplan


Generelt

Artikler

Bibelkurs

Høytider

Intervjuer

Kulter

Norge

Olivengrenen

Profeti

Sabbatstaler

Diverse

Akutt hjelp!

Barnehjem

CD-ROM

Copyright

Donasjoner

Kalender

Kontakt

Menigheter

Publikasjoner



    9. Kartotekkortene
    over Ditt Liv
    Olivengrenen Avsnitt 454


    Den profetiske drømmen/visjonen som her blir omtalt ble mottatt av en 20 år gammel mann. Den illustrerer hvor viktig det er å leve et rent liv i Kristus og tilgivelse for synder ved Lammets blod. Den ble mottatt anonymt via internett. (USA).

    Mens jeg var i tilstanden midt mellom sovende og våken, fant jeg meg selv i et rom. Jeg kunne ikke bestemt si hvordan det så ut der, bortsett fra at langs den ene veggen var det et kartotekarkiv. Det minnet om slike som finnes i biblioteker som oppgir tittel, forfatter og emne i alfabetisk rekkefølge. Men disse skuffene, som strakk seg fra gulv til tak og tilsynelatende endeløst til begge sider, hadde veldig anderledes overskrifter.

    Da jeg nærmet meg veggen med kartoteket, ble jeg først oppmerksom på en skuff som det sto "Mennesker Jeg har Likt" på. Jeg åpnet den, og begynte å se gjennom kortene. Så lukket jeg den fort, sjokkert over å oppdage at jeg gjenkjente hvert eneste navn som sto skrevet på dem. Og så, uten å bli fortalt det, visste jeg akkurat hvor jeg var.

    Dette livløse rommet, med sine små filer, var et uferdig katoteksystem over mitt liv. Her sto alt jeg hadde gjort til ethvert øyeblikk, stort eller lite, i større detalj enn min hukommelse kunne klare.

    Undring og nyskjerrighet, blandet med skrekk, rørte seg i meg da jeg begynte å tilfeldig åpne filer og utforske deres innhold. Noen ga glede og gode minner; andre ga skamfølelse og anger så intenst at det fikk meg til å se over skulderen for å finne ut om noen så på.

    En skuff kalt "Venner" var ved siden av en annen kalt "Venner Jeg har Forådt". Titlene var alt fra vanlige til rett og slett merkelige. "Bøker Jeg har Lest", "Løgner Jeg har Fortalt", "Trøst Jeg har Gitt", "Vitser Jeg har Ledd av".

    Noen var nesten morsomme fordi de var så eksakte: "Ting Jeg har Skreket til min Bror". Andre kunne jeg ikke le av: "Ting Jeg Gjorde i Sinne", "Ting Jeg har Hvisket til mine Foreldre som De ikke skulle Høre". Jeg ble stadig overrasket over filenes innhold. Ofte var det mange flere kort enn jeg hadde ventet. Noen ganger færre enn jeg hadde håpet. Jeg var overveldet over volumet av livet jeg hadde levd. Hadde jeg virkelig hatt muligheten til å skrive hvert enkelt av disse millionene av kort i løpet av 20 år? Men hvert kort bekreftet denne sannheten.

    Hvert enkelt var skrevet med min håndskrift. Hvert enkelt var underskrevet med min underskrift. Da jeg trakk ut en skuff merket med "Sanger Jeg har Lyttet til", fant jeg ut at skuffene vokste for å får plass til innholdet. Kortene var pakket tett sammen, men etter to eller tre meter, hadde jeg ennå ikke trukket den helt ut. Jeg lukket den i skam, ikke så mye over musikkens kvalitet, men mer over hvor mye tid jeg visste at den filen representerte.

    Da jeg kom til en skuff merket "Tanker av Lyst", følte jeg kaldsvetten nedover ryggen. Jeg trakk skuffen bare så vidt ut, for jeg ønsket ikke å se hvor stor den var, og trakk ut et kort. Jeg grøsset over den detaljerte beskrivelsen. Jeg følte meg syk ved tanken på at et slikt øyeblikk var blitt nedskrevet.

    Et nesten dyrisk raseri kom over meg. Ên tanke dominerte: "Ingen må noensinne se disse kortene! Ingen må noensinne se dette rommet! Jeg må ødelegge dem!" I et panisk hysteri, dro jeg skuffen ut. Størrelsen telte ikke nå. Jeg måtte tømme den, og brenne kortene. Men da jeg tok den i den ene enden og dunket den opp ned mot gulvet, kunne jeg ikke få ut ett eneste kort. Jeg ble desperat, og dro ut et kort, og fant bare ut at det var sterkt som stål da jeg forsøkte å rive det opp. Beseiret og totalt hjelpeløs satte jeg skuffen tilbake i arkivet. Jeg lente pannen mot veggen og sukket selvmedlidene.

    Og da oppdaget jeg den. Den lille røde "Mennesker Jeg har delt Evangeliet med". Håndtaket var mer skinnende enn de rundt den, nyere, nesten ubrukt. Jeg trakk i håndtaket, og en liten boks ikke mer enn fem centimeter lang falt i hendene mine. Jeg kunne telle kortene den inneholdt på en hånd. Så kom tårene. Jeg begynte å gråte. Hikst så dype at smerten startet i magen og ristet gjennom hele meg. Jeg falt på knærne og gråt. Jeg gråt av skam, av den overveldene skammen over det hele. Radene med skuffehyller svaiet i mine tårefylte øyne. Aldri, aldri må noen få vite om dette rommet. Jeg må låse det, og gjemme nøkkelen.

    Men da jeg tørket vekk tårene, så jeg Ham. Nei, vær så snill ikke Ham. Ikke her. Å, hvem som helst, men ikke Jesus. Jeg så hjelpeløst på at Han begynte å åpne skuffene, og lese kortene. Jeg orket ikke å se hvordan Han reagerte. Og de øyeblikkene jeg fikk meg selv til å se på ansiktet Hans, så jeg en sorg, dypere enn min egen. Det virket som om Han intuitivt gikk til de verste skuffene. Hvorfor måtte Han lese hver enkelt?

    Til slutt snudde han seg og så på meg over rommet. Han så på meg med medlidenhet i øynene. Men dette var en medlidenhet som ikke gjorde meg sint. Jeg bøyde hodet, dekket ansiktet med hendene og begynte å gråte igjen. Han kom bort til meg og la armen sin runt meg. Han kunne ha sagt så mye, men Han sa ikke et ord. Han bare gråt med meg.

    Så reiste Han seg og gikk tilbake til veggen med skuffene. Han begynte i den ene enden av rommet, tok ut en skuff og en etter en skrev Han sitt eget navn over mitt på hvert enkelt kort. "Nei" skrek jeg og løp bort til Ham. Alt jeg kunne komme på å si var "nei, nei", mens jeg rev kortet fra Ham. Hans navn skulle ikke stå på disse kortene. Men der sto det, skrevet i rødt så rikt, så mørkt, så levende. Jesu navn dekket mitt. Det var skrevet med Hans blod. Forsiktig tok han kortet tilbake. Han ga meg et trist smil og begynte å signere kortene.

    Jeg tror aldri jeg vil forstå hvordan Han gjorde det så fort, men i det som virket som neste nu, hørte jeg Ham lukke den siste skuffen og gå tilbake til min side. Han plaserte hånden på skulderen min og sa, "det er fullbrakt". Jeg sto opp, og Han ledet meg ut av rommet. Det fantes ingen lås på døren. Det var fremdeles kort som skulle skrives.

    Oversatt fra engelsk av Diakonisse Jannicke Larsen

    Laget: 1. august, 1998
    Oppdatert: 31. oktober, 2004


    Copyright © 1987-2008
    Guds Nye Pakts Kirke
    Yahwehs B'rit Chadashah Forsamling