Logo Copyright © 2007 NCCG - All Rights Reserved
Return to Main Page

RESURSER

Ansvarsfraskrivelse

Introduksjon til GNPK

Sannhetens symfoni

Nøtteskal

Frelsesplan


Generelt

Artikler

Bibelkurs

Høytider

Intervjuer

Kulter

Norge

Olivengrenen

Profeti

Sabbatstaler

Diverse

Akutt hjelp!

Barnehjem

CD-ROM

Copyright

Donasjoner

Kalender

Kontakt

Menigheter

Publikasjoner



    1. Et spørsmål
    om fellesskap


    SP.: Et av de skriftstedene som gir mange kristne masse problemer er Johannes andre brev som snakker om splittelse: Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen; ikke engang si, "Fred være med deg." For enhver som ønsker ham fred blir hans venn i de onde ting som han gjør" (2.Joh.1:9-11). Hvordan skal Kristne tolke dette skriftstedet?

    SV.: Jeg er enig med deg, dette er et skriftsted som er vanskelig å forstå for moderne Kristne. Og som du kanskje allerede vet, blir det brukt av en gruppe for helt å avskjære tidligere medlemmer av deres gruppe, som ikke lenger oppholder deres lære og praksis. De ignorerer tidligere medlemmer fullstendig, selv om de bor i deres egne hjem, med fryktelige konsekvenser for deres familieliv.

    Det første vi må innse er at Johannes brev var skrevet i en spesiell tid og i en spesiell sammenheng. Den tidlige Kirken var tynget av en konstant strøm av hedenske ideér som søkte å blande seg med Kristen lære og praksis, et problem som er spesiellt voldsomt i vår egen tid. Det spesielle problemet som tilskyndet Johannes ikke bare til å skrive sine tre brev men også hans Evangelium var gnostisisme. Hovedløgnen med gnostisisme er identifisert av Johannes i hans første brev. Han skriver: Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden. (1.Joh.4:1-4; også 2.Joh.1:7-8).

    Selv dette skriftstedet må dere være forsiktige med, for også dette har blitt feiltolket. Det betyr ikke, som noen Kristne hevder, at hvis du ikke aksepterer Jesus kommer du til helvete. Poenget her er om du aksepterer at Jesus kom i kjødet eller ikke. Gnostikerene lærer at Jesus ikke var en person av kjøtt-og-blod, men et fantasibilde, eller en illusjon. De sa at Jesus bare var en tilstedeværende åndelig effekt og Hans "fysiske tilstedeverelse" bare var et synsbedrag. Dessuten hadde de engang vært ekte Kristne, (i hvertfall de første gnostikerne) som lærte, som vi i Den Nye Pakt, at Jesus var like fysisk som deg eller meg.

    Den kristnes tros sentrale lære er at Gud kom i kjødet som en mann i form av Jesus Kristus, døde for våre synder, og oppsto fysisk. Dette er hva gnostikerene fornektet -- de forkastet hele planen med blodsoning og underviste istedet i en totalt forskjellig lære om frelsen, nemlig at vi er reddet av vår personlige kunnskap uten noe behov for blod soning.

    Dette er antikrists ånd -- en ånd som overlagt forvrenger annheten for å gjøre Kristi soning betydningsløs. Men vær forsiktige. Hvis du spør en ikke-troende om han aksepterer Kristi blod og han sier nei, gjør det ham til en antikrist? Vel, på en måte gjør det det, fordi det er Kristi hjerte -- enhver som forkaster Jesu Kristi budskap er en type "anti-krist" fordi han er "mot Kristus". Men det er mer enn èn måte å være "mot Kristus" -- en person er passivt mot ham, og en annen person kriger aktivt med Ham. Og mellom disse to polene er et helt spekter av "anti-Kristhet".

    I den "vanlige manns tanker", og spesielt i de "vanlige kristnes tanker" er alt som har med "antikrist å gjøre "satan", "demon", og det verste den menneskelige forstand kan tenke på. Dette er delvis på grunn av all skremsels- teologien som er frembrakt av fundamentalister som har forsøkt å skremme folk inn i himmelen ved å lage det verst mulige bilde av helvete som de kan.

    Det var en tid da jeg ikke var Kristen. Jeg godtok ikke Kristus som min Frelser. For meg virket ideen om at noen ga sitt blod for å redde meg fra mine synder helt meningsløs, til og med litt dum. Men jeg var uvitende. Jeg hadde aldri blitt lært Evangeliet i en ånd som jeg åndelig kunne reagere på med både sjel og hjerte. Var jeg en "antikrist"? Ja, i sin enkleste definisjon, men i den forstand Johannes snakker om, så klart ikke. For i mitt hjerte trodde jeg Ham, for jeg trodde alle prinsippene om Kristen tro. Min "antikristenhet" var, i sannhet "anti-kirkehet" fordi jeg var opprørsk mot ånden i kirkene jeg ble oppdradd i.

    Så vi må være forsiktige. Jeg husker godt da jeg var i England en gang og hørte en såkalt Kristen spotte en ateist for hans vantro og true ham med helvete hvis han ikke omvendte seg. Jeg gyste inni meg og gremmet meg over at Kristi kjærlighet kunne bli så fryktelig misbrukt. Og desverre er det alt for mange folk som blir konfrontert med denne typen såkalt "Kristenhet". Det var sansyligvis et tilfelle der vi kan kalle denne kristne en "antikrist", for han viste en ualminnelig mangel på kjærlighet. Å, vær sikker, han elsket på sin egen måte, men mer av nidkjærhet enn av kjærlighet. Han var sansynligvis fullstendig forvirret inni seg på grunn av den forvridde lære han lærte. Det er synd han ikke hadde grepet det overordnede budskapet apostelen Johannes virkelig fortalte om, som handler om den sanne kjærlighetens ånd.

    Så hvem er det apostelen angriper i 2.Johannes brev? Er det alle ikke-troende? Nei, i lyset av både 1.Johannes og 2.Johannes brev, er de personene han angriper: (1) De Kristne som vet, fra åpenbaring fra Gud, at Jesus i sannhet kom i kjødet og døde for våre synder, som så (2) fornekter denne sannhet, tar del i gnostisk tro og lære om at Kristi blod ikke redder fordi det aldri var noe blod, og at bare kunnskap er i stand til å bringe oss i et riktig forhold til Gud. En slik person har fornektet Den Hellige Ånds åpenbaring -- han har fornektet det han absolutt visste, og derved korsfestet Kristus i sitt hjerte og hengt Ham ut for åpen skam. Paulus sa: "For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør Ham offentlig til spott". (Heb.6:4-6). En slik person hadde mistet sin frelse og var virkelig bundet for helvete; og en slik person ledet andre til å miste sin frelse også.

    SP.: Så dette skriftstedet angår bare gnostikere og andre som fornekter legemeliggjørelsen av Kristus?

    SV.: Ja, og det spiller ingen rolle at det er mange "ny gnostikere" i verden i dag, spesiellt ikke okkultistene som aksepterer at Jesus var et menneske i kjødet, idet de fornekter at Han fysisk oppsto men mener at Han i dag bare er en "ånd". Disse selvsamme okkultistene fornekter soningen men påstår at alle -- du og jeg inkludert -- kan finne vår egen frelse uten Jesus Kristus som en mellomman, simpelten ved å akseptere vår egen indre "kristhode". Kort sagt, de lærer at vi alle kan bli akkurat lik Kristus i dette livet, ved å gå en parallell kurs. Det er unødvendig å si at de fleste okkultister fornekter Jomfrufødselen eller forandrer den på en slik måte at Jesu fødsel ikke blir unik. Dette er en hindu lære som er i tråd med New Age bevegelsen som har fart over vesten og har større vekst enn Kristendommen som dominerende religion.

    SP.: Så hvis en født-på-ny Kristen faller fra troen og deltar i en New Age lære av Kristus, vil det si at han har fornektet Den Hellige Ånd og tapt sin frelse for alltid?

    SV.: Du må være forsiktig og ikke sette deg selv opp som en dommer slik som Gud er dommer. Det er mange folk som kaller seg selv "født-på-ny Kristne". Men hva er en "født-på-ny Kristen"? Mange som bruker det uttrykket er definitivt ikke Kristne i ordets sanne betydning. De er kanskje teologisk Kristne men ikke nødvendigvis moralsk kristne.

    SP.: Hva er forskjellen?

    SV.: Det er mange folk som godtar læren om Kristen tro -- i det minste de grunnleggende, som fastsatte. For eksempel, i Apostlenes trosartikler -- men som har ikke kjærlighet i hjertet. De er teologisk eller mentalt omvendte men ikke åndelig omvendte siden hjertene deres ikke har blitt født på ny i Guds kjærlighet. Dette er også apostelen Johannes' budskap. Jeg takker Gud for at vi har disse brevene i Bibelen for de supplerer en dimensjon av Evangeliet som ellers ikke ville bli lagt nok vekt på.

    SP.: Så hvis jeg kan oppsummere -- kan en person bare bli en antikrist hvis han kommer til sikker kunnskap om at Jesus er Kristus, Guds Sønn, født av jomfru Maria, den legemeliggjorte Gud, som døde for våre synder og fysisk oppsto, og så vender om og fornekter det vitnesbyrdet.

    SV.: ...og så forfølger Guds arbeide. Og dette er personene, som sprer falsk lære og ødelegger andre lignende sjeler, som Kristne ikke skal ha noe fellesskap med, som Johannes sier i sitt andre brev. Disse er også kalt sønner av fortapelsen (2.Pet.3:7).

    SP.: Betyr dette at det er forskjellige grader av fellerskap?

    SV.: Både ubevisst og bevisst er det alltid sant, for vi er i fellesskap med folk ifølge det vi har, eller ikke har til felles med dem, enten vi liker dem eller ikke, og så videre. Men dette er det kjødelige menneskets måte. De Kristne, som har et nytt liv i Kristus, skulle ha en fullstendig anderledes instilling til fellesskap. Istedet for fellesskap som er grunnlagt på personlig likhet eller ulikhet, skulle vi ha fellesskap som er grunnlagt på reglene Gud har nedlagt i Sine Ord.

    Grunnlaget for alt ekte fellesskap, i Kristen betydning, er kjærlighet. Som Kristus, skulle vi elske alle menn og kvinner overalt, uansett om de "sympatiske" eller ikke. Dette er en av de vanskeligste budene fordi noen mennesker virkelig opprører oss på grunn av sine onde gjerninger. Likevel skulle vi se forbi disse onde gjerningene -- til folks sinn -- og inn i deres sanne jeg, til den åndelige sønnen eller datteren av Gud som de virkelig er.

    SP.: Slik som Augustine lærte?

    SV.: Riktig -- vi skulle elske alle syndere men hate all synd.

    SP.: Kan du forklare hva kjærlighet er; vi har snakket om den mange ganger før, men det ser alltid ut til å bli forvirring om hva denne "kjærligheten" er.

    SV.: Ja, det må vi. Og først av alt må vi definere kjærlighet fra Guds synspunkt og ikke menneskets. Det er mange velmenende men misledende Kristne som snakker om "kjærlighet" uten og virkelig vite hva de sier. Til å begynne med, å elske en person er å akseptere dem som en menneske-venn, og ikke som et produkt med et spesiellt merke på.

    SP.: Et produkt med et merke?

    SV.: Ja. Alle er et produkt av omstendigheter, og på grunn av det har vi en tendens til å sette en merkelapp på dem. Hun er "lesbisk", han er en "tyv", hun er en "baktaler", han er en "ekteskapsbryter", som om dette var alt hva disse menneskene noen gang gjorde. Det første vi må gjøre mentalt er å definere mennesker på nytt ved å se på dem som Kristus ville ha gjort. Hvis vi ville, kunne vi sette nedverdigende merkelapper på alle. Og hvis vi var virkelig fanatiske kunne vi avsløre hverandre med merkelapper, fordi vi alle er godt utstyrt med feil, store og små.

    Alle er en sønn eller datter av Gud med et problem å løse. Vi trer inn i dette livet med mange problemer å løse. Vi er født med gaver og begrensninger for å lære oss å overvinne problemene og bli en velsignelse for andre. Vi er her, vanligvis under ufordelaktige forhold, (selv om vi ikke alltid ser det), for og lære å bli mer uselviske og elskende.

    SP.: Hvis samvittigheten blir fordreiet, hvordan kan den da bli reparert?

    SV.: Ved den Hellige Ånd. Gud forårsaker stadig stikk i vår samvittighet for å få oss til å forandre vår gale levemåte, ved å lede oss til situasjoner hvor vi blir tvunget til å ta flere valg. Det kan være godheten og kjærligheten fra andre som forårsaker at vi forandrer oss -- vi skammer oss ved det vi er, og ønsker å ha gleden den gode personen har. Det kan være gjennom en predikant, som fordi han er fyllt av den Hellige Ånd og Guds Ord, bringer oss til omvendelse (1.Kor.1:21). Eller det kan være ved å lese skriftene, hvor Guds Ord konfronterer oss og utfordrer oss til å endre vår måte å være på gjennom omvendelse.

    SP.: Så hvordan finner vi kjærlighet, hvis våre hjerter er kalde?

    SV.: Hvorfor lar vi ikke like godt Johannes forteller oss det: "Og dette er kjærligheten at vi vandrer etter Hans Bud. Dette er budet, slik som dere hørte det fra begynnelsen, at dere skal vandre etter det." (2.Joh.1:6) (..vandrer i kjærlighet -- overs. anm.) Jesus sa selv: "Hvis dere elsker meg, da holder dere mine bud" (Joh.14:15). For å vandre i Guds kjærlighet, er å adlyde Hans Bud, og dette leder til mange velsignelser, som Johannes sier i sitt første brev. Du kan ikke vite hva kjærlighet er dersom du ikke vandrer i den. Og du kan ikke vandre i den dersom du ikke adlyder Guds befalinger.

    SP.: Så kjærlighet er ikke ganske enkelt å være snill mot folk?

    SV.: Å elske noen er å gjøre det som er rett. Å elske noen er å bringe dem til en fylde av glede gjennom Kristi Evangelium. Det er kun en måte å elske på i den dypeste betydning av ordet. Du kan ikke elske andre ved å føye dem. Kjærlighet er å ta vare på menneskers velferd ved å finne ut hva de langsiktige behov er. Det betyr at Kristne må være profetiske. De må være villige til å servere kortsiktig smerte, slik at langsiktig glede kan oppnås.

    La meg forklare hva jeg mener. Nylig hadde jeg lungebetennelse. Jeg var virkelig svært syk, og doktoren ga meg et antibiotikum, som gjorde meg enda sykere. Jeg var virkelig nær ved med å slutte med medisinen, fordi jeg på kort sikt følte meg så dårlig. Men jeg bestemte meg for å stole på doktoren og holde ut smertene. Til slutt ble jeg bedre, men hvis jeg hadde sluttet å ta pillene, ville jeg nesten sikkert ha hatt lungebetennelse nå.

    Befalingene Gud gir oss er noen ganger svært usmaklige, og vårt naturlige menneske gjør opprør mot dem. Som enhver alkolholiker vil kunne fortelle dere, er det å slutte å drikke vanligvis verre enn å være full. Det samme gjelder narkomane. Å bryte syndens favntak er vanligvis smertefullt, og det er sjeldent smertefritt å gi avkall på våre uvaner. For å oppnå evig liv og fryde seg over det, må man arbeide for det. Det betyr ikke at dere må tjene Guds frelse ved å gjøre mange gode gjerninger. Frelse er gratis. Men dere må arbeide for å motta den frelsen -- dere, deres åndelige selv, må bekjempe deres lavere, kjødelige selv for å ta i mot den frelsen.

    Uheldigvis gjør ikke alle kristne kirker dette. De har en feilaktig filosofi som fornekter hele dette problemet, og prøver istedet å reprogrammere de kristne mentalt til å tro at problemet ikke er der. Det er en slags hjernevasking. Denne slags filosofi fornekter at vi må kjempe for å seire. Det er en slags "sukkersøt" lære som leder en til å tro at Gud er en slags sukker-pappa som overøser velsignelser over folk i hytt og vær. Men det er ikke måten Gud arbeider på. Det er ikke Evangeliet i det hele tatt. Sann kjærlighet er lydighet mot Budene.

    SP.: Likevel bryter Gud sitt fellesskap med oss når vi synder, gjør Han ikke?

    SV.: Hvis du er i en trist tilstand, hvis du føler at Gud er langt vekk, er Han det fordi du har brutt fellesskapet med Gud. Synd kan ikke dvele i Hans nærvær. Han har aldri godtatt bevisst opprør. Hvis du ikke føler Guds nærvær, har du syndet mot Hans Bud på en eller annen måte, dersom du ikke er på en spesiell prøve. Du husker sikkert at Faderen trakk seg tilbake fra Kristus på korset, slik at Jesus kunne bære verdens synder uten hjelp. Var det ukjærlig? Var Gud grusom og ufølsom ved å bryte fellesskapet med Jesus i et slikt kritisk øyeblikk? Jesus ropte ut i sjelekval: "Min Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt meg?" (Matt.27:46). Tror noen kristne at det Gud gjorde var galt? Det håper jeg ikke.

    Våre største vekstperioder kommer når vi har motstand og er alene. Vi kan ha motstand enten ved bevisst ulydighet, eller fordi det er en del av den opphøyde planen. Ofte vet vi ikke hva som er hva før senere.

    SP.: Under hvilke spesielle omstendigheter har Gud "ikke fellesskap" med oss?

    SV.: Når vi kjenner sannheten og nekter å omvende oss. Han vil ikke tolerere bevisst opprør. Men husk, Han gir oss vanligvis tusner av sjanser, så vi kan komme til forståelse. Men når uskyldigheten er forbi, er vi uten unnskyldning. Ville du akseptere at det er kjærlig å gjøre det på denne måten?

    SP.: Jeg antar det må være det siden det langsiktige målet for glede er resultatet av det.

    SV.: Det er jeg enig med deg i. Bibelen taler ofte om at Gud tukter oss til vårt eget beste, og om å være takknemlige for det. Jesus irettesatte mennesker hele tiden, slik at de muligens kunne omvende seg. Men se hva Han gjør når en sjel omvender seg -- Han tilgir, og Han tilgir i overflod, på grunn av den hjertens kjærlighet Han har.

    SP.: Hva mener du med "hjertens kjærlighet"?

    SV.: Hjertens kjærlighet er varmen -- de gode følsene vi har for andre. Gud føler det for oss hele tiden, selv for de verste syndere, selv (og spesielt) når Han tukter dem å lar dem gå gjennom vansklige prøvelser. Jeg kan si dere at Hans hjerte var sønderknust da Han forlot Jesus på korset -- hele Hans Vesen ønsket å løfte Ham opp, men Han kunne ikke omgjøre paktene som Jesus hadde inngått om å ta ansvar for forsoningen. Likeledes kan Han ikke omgjøre paktene vi inngår. Vi må lære å være sanne mot dem selv når ferden er hard.

    SP.: Som i en ekteskapspakt?

    SV.: Ja. Ektemenn og hustruer som i sannhet elsker hverandre forkaster ikke sine ekteskap hver gang et problem dukker opp. De prøver å arbeide med det. Likeledes, hvis et barn driver dere til vanvidd, går dere ikke fra deres farskap eller morskap, gjør dere? Dere kan straffe dem -- og det vil som oftest plage dere mere enn dem! Jeg hater å straffe mine barn -- noen ganger knuser det mitt hjerte fordi min hjertens kjærlighet ønsker å gjøre det motsatte. Men min moralske vilje sier meg at den korte tiden med ubehag er bedre for dem, hvis de på lang sikt lærer å vokse i nåde. Å skjemme bort et barn for kortsiktig fred, skaper bare langsiktige problemer, som de ikke vil takke dere for senere.

    SP.: Jeg ville like å vende denne diskusjonen tilbake mot fellesskap og utelukkelse fra fellesskapet i Kristi Legeme. Når skal vi, og når skal vi ikke utelukke noen fra fellesskapet?

    SV.: Dere utelukker noen fra felleskapet hvis de kommer til å tjene på det, på samme måten som Gud "utelukker" oss når vi med vilje gjør opprør mot Ham. La oss ta noen spesielle eksempler gitt av apostelen Paulus: "Jeg skrev til dere i mitt brev at dere ikke skulle ha omgang med horkarler -- jeg mente ikke i alminnelighet horkarlene i denne verden eller de havesyke eller røverne eller avgudsdyrkerne ellers måtte dere jo gå ut av verden; men det jeg skrev til dere var at dere ikke skulle ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så dere ikke engang eter sammen med ham. For hva har vel jeg med å dømme den som er utenfor? Dømmer ikke dere også bare dem som er innenfor? Men dem som er utenfor skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere!" (1.Kor.5:9-13).

    SP.: Jeg tror det sier ganske mye om det...

    SV.: Ja, Paulus er helt klar. Vi skal ikke dømme dem utenfor Troens Husholdning, men forsiktig prøve å lede dem til Kristus.

    SP.: Hva er "Troens Husholdning"? Er det alle kristne kirker?

    SV.: Enhver som hevder å være en Kristen, eller en Kristi disippel, må vente å bli dømt av andre Kristne hvis de er umoralske. Jeg kan selvfølgelig ikke utelukke en tyv fra den Lutherske Kirken -- det er den Lutherske Kirkens ansvar. Men hvis jeg vet at det er en tyv i den Lutherske Kirken, har jeg den moralske plikt som en Kristen til å kalle ham til omvendelse, enten gjennom hans pastor eller direkte, avhengig av omstendighetene.

    Det er noen som feilaktig lærer at vi ikke skal "dømme" andre men bare "elske" dem, hva det enn betyr. Paulus viser at de tar feil. For å elske dem, må vi dømme dem, ikke bare for deres egne sjelers skyld, men for Kristi Legemes skyld, som de vil ha innflytelse på med sin umoral.

    Å utvise, utelukke, eller ikke ha felleskap med, betyr i hovedsak det samme. Det betyr å ikke kommunisere med en slik person hvis den ikke ønsker å omvende seg. Selv om Paulus ikke hadde nevnt det for korinterne, håper jeg en slik holdning ville være åndelig sunn fornuft. Hvis det er en mann i forsamlingen som påberoper seg å være en kristen, og som legger an på andre menns hustruer -- prøver å få dem til å bryte ekteskapet -- da forstyrrer han forsamlingens fred. Hvis min hustru ble lagt an på, på denne måten, ville jeg ønske at han ble disiplinert raskt. Ville du bryte brød med en som var barnemisbruker i kirken? Gud forby! Hvordan skulle en elske en slik person? Bare la ham fortsette uhindret? Legge dine armer rundt ham og si at du elsker ham? Helt opplagt ikke! Det er ikke kjærlighet! Det er det mottsatte. Istedet skulle du advare ham i den Hellige Ånds kraft om å avstå fra det, eller gå ut. Hvis Gud har brutt felleskapet med en slik person, skulle ikke også Kristi Legeme gjøre det samme?

    Dersom en mann eller kvinne blir utelukket fra felleskapet skulle det aldri gjøres på grunn av avsky, som en hevn eller hat. Det er ikke kristent fellesskapsbrudd. Å utelukke noen med kjærlighet er å fortelle dem at de er elsket som personer, men at det de gjør er opprørende og uakseptabelt, og at deres umoralske oppførsel ikke kan tolereres ved Herrens Bord. De skulle få kjenne at de er velkommen til å vende tilbake, men kun etter at de har vedkjent seg sin synd.

    SP.: Hva med dem som erkjenner sin synd, men ikke ser ut til å kunne overvinne den, uansett hvor hardt de prøver?

    SV.: Det er en fullstendig annerledes situasjon, fordi et slikt menneske er i en ånd av omvendelse -- han er villig til å forandre seg, men vet ikke hvordan. En slik mann kan bli hjulpet -- forsamlingen kan be for ham og gjøre alt i sin makt for å hjelpe ham å overvinne sin synd. En slik person kan ikke utelukkes. Det er mulig at en slik person i noen tilfelle kan måtte isoleres.

    SP.: Kan du gi et eksempel?

    SV.: Ja, hva hvis noen lider av overdreven seksuell interesse for det motsatte kjønn? Jeg kjente en kristen mann som tenkte på enhver enslig kvinne som et potensielt sexobjekt. Å være blandt kvinner var uheldig for ham. En slik person trenger å isoleres fra kvinner og bli betjent av menn, på samme måten som en alkoholiker trenger å holdes borte fra alkohol inntil han er kurert.

    SP.: Hva er Den Nye Pakts praksis når det gjelder utelukkede personer? Hvordan kan slike personer komme tilbake igjen?

    SA.: Enhver utelukket person får en kontaktperson som han kan snakke med når han enn ønsker det. Det er vanligvis pastoren i forsamlingen. Det er alltid en dør åpen i tilfelle omvendelse skjer, uavhengig av sjansen for det. Kristi Legeme ønsker å vinne tilbake tapte sjeler -- det har ingen glede av satans seiere. Vi ber alltid for dem som har vært en del av oss, men som ikke er det lenger -- vi glemmer dem aldri fordi vi vet at de er en del av vår åndelige familie, og at Gud sendte dem til oss. Vi føler et dypt ansvar for dem, som våre egne sønner og døtre eller brødre og søstre.

    SP.: Noen argumenterer med at utelukkelse gjør mer skade enn godt -- at det kan skape en rot av bitterhet i mennesker, og at det ville være bedre å holde dem innenfor Legemet og hjelpe dem der.

    SV.: Desverre utelukker kirker personer på feil grunnlag av og til. Jeg har erfart det, og det er en grusom følelse. Faktisk synes jeg ofte at ingen skulle iverksette denne kirkens lov, som ikke har vært utsatt for den selv.

    SP.: Ble du bitter?

    SV.: Følsen av urettferdighet var sterk -- mange følser er inne i bildet, den sterkeste kanskje følsen av å være forkastet. Men dersom utelukkelsen er foretatt på riktig måte, skulle det ikke være noen følelse av forkastelse. I mitt tilfelle forklarte aldri kirken jeg tilhørte hva jeg hadde gjort galt. Det var en teologisk uoverensstemmelse jeg hadde, og jeg var villig til å omvende meg og akseptere den "sanne lære" hvis det kunne bli vist meg ut fra Guds Ord. Men eldstene i den kirken gjorde det ikke, fordi de ikke kunne det. Et slikt kirkelederskap fortjener ikke å bestå.

    Utelukkelse fra felleskapet skulle alltid bli klart forklart slik at personen som erfarer utelukkelsen, kan lære og vokse. Vilkårlig og "stille" utelukkelse, er etter mitt syn satanisk, fordi det hindrer en person i å vokse, og kan til og med skyve ham i hendene på fienden. Likevel, heldigvis kan Guds Ånd helbrede en slik åndelig skade. Jeg vet det personlig. Etter at jeg hadde funnet ut hva Skriftenes lære egentlig var, følte jeg ikke lenger skyld og følelse av forkastelse, men sorg over at mine forhenveærende brødre var blitt så villedet, og ikke visste hvordan de skulle elske. Så, ja, jeg var bitter i begynnelsen og det tok lang tid å overvinne det. Til slutt forstod jeg at bitterhet var en syndig reaksjon og slett ikke passet til en moden Kristen. Men jeg antar at jeg var ganske umoden dengang...

    SP.: Hvordan behandler du bitterhet når den kommer til syne?

    SV.: Å ha med en bitter person å gjøre vil prøve ut alle dine gode egenskaper -- tålmodighet og kjærlighet først og fremst. En bitter person blir irrasjonelt rasende, fordi han er usikker og ikke kan akseptere at du elsker ham. Enkelte ganger trenger du å bruke mye tid for at han skal forstå at du virkelig er glad i ham. Å tilstå at du har tatt feil når du har insistert kraftig på at du har rett, er vanskelig å svelge. Men hvis personen er ærlig, vil han til slutt bli sliten av å kjempe en indre krig. Han vil forstå at veien han går på leder til åndelig død. Til slutt vil han lengte desperat etter åndelig liv i Kristus og endelig ydmyke seg. Det kan ta år eller hele livet for en menneske å gjøre det, men vi må vente tålmodig uansett hvor lang tid det tar.

    SP.: I evig perspektiv så er det da egentlig ingen slik ting som utelukkelse, fordi du fremdeles elsker personen. Er ikke det sant?

    SV.: Ja jeg er enig med deg. Hvis du elsker ham i ditt hjerte, vil du aldri "utelukke" en person, selv om den utelukkede personen synes det er vanskelig å tro det. Når alt kommer til alt er det vansklig for oss å tro at Gud fremdeles elsker oss når vi er avskåret fra ham, er det ikke? Likevel gjør Han det. Det eneste vi trenger er å åpne vår hjertedør på gløtt, og vi vil snart vite at Han fremdeles elsker oss. Det gjør en sann Kristen også. Men den som føler seg forkastet må først åpne sin hjertedør på gløtt for å finne det ut. Vanligvis venter en bitter person på at den han er bitter mot skal ta det neste skritt -- å tigge om tilgivelse. Det er menneskelig stolthet er jeg redd. Når du er bitter er du ivrig etter å slå "fienden". En bitter person glemmer aldri det gale som er gjort mot ham, selv om det er i sin egen innbildning. Han holder liv i det som en som kaster kull på ilden. Paulus sa: "(kjærligheten) gjemmer ikke på det onde" (1.Kor.13:5). Han gir også en liste av andre ting som karakteriserer kjærligheten, og som er verdt å huske.

    SP.: Så hvordan kan du kjenne at en person har vært utelukket på riktig måte? Hva slags karaktertrekk kan du vente?

    SV.: Hvis han er uomvendt kan du vente et eller flere av følgende -- jeg tar her Paulus' ord i første Korinterne 13:4-8 og gjør dem negative. Så la oss se -- Den som mangler kjærlighet vil ha disse karaktertrekkene.

    # Han er utålmodig og lite velvillig.
    # Han misunner, blåser seg opp og skryter.
    # Han er usømmelig og søker sitt eget.
    # Han blir lett bitter.
    # Han gjemmer på det onde.
    # Han gleder seg over urett, og ikke over sannhet
    # Han bryr seg ikke om å beskytte andre.
    # Han har ikke tillit.
    # Han har ikke håp.
    # Han gir opp ved den minste vanskelighet.

    SP.: Hva skjer når et medlem av Kirken bevisst har felleskap med en som er utelukket?

    SV.: En slik person gjør stor skade både mot personen som er utelukket, så vel som mot sin Kirke. For det første sender han ut et signal til den utelukkede, at han ikke oppholder autoriteten i Kirkeretten som utelukket ham, og derved vanærer sine ledere; I praksis fornekter han rettens dom og autoriteten til dem som står over ham. For det andre sender han et signal til den utelukkede personen om at han kanskje hadde rett og at kirken tok feil, og ødelegger slik hans omvendelse. Hvis den utelukkede part er bitter, vil det ganske enkelt styrke hans bitterhet, og oppmuntre ham til å finne flere "sympatisører" og forsinke omvendelsen enda lenger. For det tredje viser en slik handling mangel på enhet i Kirken, og bryter derfor felleskapspaktene til de hellige. En slik handling er derfor toppen av uansvarlighet.

    Enn mere, hvis et medlem har felleskap med et utelukket medlem, blir han automatisk en deltager i den mannens synder. Det var den første synd Eva gjorde, som valgte felleskap med Satan ved først å lytte med sympati til ham, og så tro ham. Og slangen, husker dere, overbeviste henne om at Guds Bud var tåplige og at konsekvensen av og bryte dem var det motsatte av hva Gud sa. Han påsto faktisk at Gud var en løgner.

    En utelukket person er per definisjon uomvendt og søker enhver unnskyldning for ikke å omvende seg. I virkeligheten er det ikke utypisk for en uomvendt synder å skape sin egen slags dom, i mangel på omvendelse. Derfor er å ha felleskap med en slik person å ta del i hans opprør.

    SP.: Kunne ikke denne handlingen skje ut fra rene motiver?

    SV.: Det er usansynlig og jeg vil aldri ta det i betraktning. Etter min erfaring er det slik at når medlemmer har felleskap med en utelukket person, er det vanligvis fordi de har trang til å ta eller knurre mot lederne i Kirken, og ganske enkelt demonstrerer sin protest. Det er en meget umoden, ikke minst farlig, oppførsel. Det er vanligvis et tegn, attpåtil, på at han er svak i troen, og selv er i en opprørsk ånd. Like sikkert vil en person som finner at han har sympati med den utelukkede, før det har gått lang tid også være utelukket fra de hellige. Han har trodd løgnen på grunn av støtten han mottar. Fra den forurettede utelukkede person.

    Dette er menneskelig natur, og dens konsekvenser er tragiske. Det er også min erfaring at de som ikke er tapre for Sion -- som bare er kommet inn i den Nye Pakt halvhjertet eller har sine egne ideer om hvordan kirken skulle drives -- vil søke enhver anledning til å identifisere seg med opprøret når løpet blir tøft eller krever mye av dem. Slik blir den fatale flom av moralsk svakhet åpenbart i dem.

    Hvis de Hellige virkelig ønsker å hjelpe en utelukket person, må de tillate Herren å gjøre Sitt arbeide ved å bryte kontakten med ham. Det finnes mange villedete personer som, i det de handler ut fra god vilje, har felleskap med utelukkede, idet de feilaktig tror de elsker og hjelper dem. Det gjør de ikke. Istedet gjør de omvendelsesprosessen vanskligere, ved å gi ham nok en unnskyldning for ikke å åpent vedkjenne seg sine feil. Det er kun i isolasjon at visse synder kan bli behandlet.

    SP.: Skulle en slik person søke å finne en annen kirke?

    SV.: Hvis de ikke omvender seg er det sansynligvis den beste løsningen. Det løser vanligvis ikke problemet, men tillater i hvert fall personen å tjene og elske andre. Ettersom han gjør det, kan han til sist inrømme sin feiltagelse. Jeg ville virkelig foretrekke dette framfor å være en søker eller enslig. Den som gir seg selv i tjeneste til en annen Kirke vil vokse langt fortere enn en som går veien alene. Den siste vil alltid stagnere og åndelig dø til slutt fordi felleskap er liv.

    SP.: Så utelukkelse fra felleskapet er, på en måte, en dødsdom?

    SV.: Det er en god måte å se det på. Gud skapte oss til å være sosiale skapninger og har sådd i vår natur behovet for intimiteten i familieliv, biologisk, så vel som åndelig. Det er derfor vi anbefaler utelukkede personer å finne fram til en annen kirke og prøve å tjene der, hvor de forhåpentligvis kan være sammen med mennesker de ikke føler bitterhet mot. Selvfølgelig, hvis de ikke omvender seg vil de snart få slike følelser for andre også.

    SP.: Har Herren kontroll over alt dette?

    SV.: Absolutt. Hvis vi nekter å følge den beste veien, vil Herren dytte oss mot det nest beste; og hvis vi motsetter oss det, vil han skyve oss videre mot den beste etter den. Han søker alltid etter vår frelse -- Han bryr seg alltid om oss. Det kan vi fryde oss over.

    SP.: Så hvis en person forlater den nye pakt, er det ikke "verdens ende", for å si det sånn.

    SV.: Du godeste, nei! Vi er ingen Kirke som påstår å ha den ene og eneste sannhet, og at det ikke er noen frelse utenfor våre vegger. Det har vi aldri påstått, og vil aldri gjøre det. Vi påstår å ha den mest virksomme form for Evangelium, som vil gi folk raskest vekst -- det er alt. Så hvis en person forlater oss, velsigner vi dem og ber om at de vil finne en sti de er villige til å adlyde. Vi er intenst lei oss over å miste felleskapet naturligvis, men vi tvinger ingen til å gjøre noe mot sin vilje, det er prisen for handlefrihet. Men vår bønn er at de en dag vil vende tilbake så vi kan berike hverandre.

    SP.: Kunne det være Guds vilje for noen av våre folk at de skal forlate oss og dra andre steder?

    SV.: Det er fullstendig mulig. Hovedmålet er å forøke folk, å få dem til å vokse, og Herren sender alltid mennesker til de omgivelser hvor de kan blomstre best, hvis de velger å akseptere Hans ledelse. Jeg har visst sikkert at mange som har kommet til oss aldri skulle være en del av oss -- slike leder vi til andre Kirker, hvor de kan være lykkelige.

    Vi ønsker ikke at folk skal være ulykkelige. Vi godtar, og lærer åpent, at den Nye Pakts sti er vanskelig og noen ganger smertefull. Men hvis det ikke er noen glede etter ilden, da trenger helt klart den personen noe som krever mindre. Som en lærer vet jeg fullt ut hva det betyr for et barn å bli satt i en klasse han ikke kan klare -- han taper og begynner å få tilbakegang. Hvis noen blandt oss går tilbake, skulle han ikke være hos oss. Men jeg har aldri kjent noen som frivillig har forenet seg med oss, og som har hatt tilbakegang før de gjorde opprør -- stien er så trang at de fleste aldri ønsker å komme inn til å begynne med likevel.

    SP.: Hva med utelukkede folk som angriper Pakten?

    SV.: Angrep er den vanlige reaksjonen hos dem som er bitre. Jeg kjenner en person som bruker enhver anledning han kan til å angripe alt fra felleskapet og dets medlemmer til fullstendig fremmede, på tross av intensiv rådgivning og forsøk på gjenforening. Folk føler seg vanligvis bedre når de angriper, fordi det stimulerer en kraftig negativ energi -- de føler faktisk "godt" for en stund. Etterpå følger vanligvis depresjon, og slik blir det å angripe et narkotikum. Det er den samme ånd som tvinger folk til stadig å stjele og drepe. En person som angriper vil alltid få det Bibelen kaller "kløende ører", folk som liker en uoverenstemmelse, men han vil sjelden få respekt, sympati eller vennskap, fordi det ikke er kjærlighet i ham.

    En person som har en rot av bitterhet vil søke å bryte sine felleskapsbånd, for å sette et medlem opp mot de andre. Jeg har aldri møtt et utelukket medlem fra denne pakten som har vært i stand til å snakke uten å angripe noen eller noe. Når en person slutter å angripe, arbeider Guds Ånd i ham. Siden deres rot er basert på selviskhet og ondskap, vil dere ikke finne noen utelukket person som prøver å omvende den eller de personer som utelukket ham til det høyere lys de antar de har, fordi de ikke har noe høyere lys. Istedet har de mentalt og følsesmessig avkuttet dem ved å utelukke dem til gjengjeld! Dette er en underlig, selvødleggende syklus.

    SP.: Hvor mye kontakt skulle et medlem ha med en utelukket person? Skulle vi hilse på dem på gata, f.eks?

    SV.: Det er ingen videre ledetråder i skriftene enn det som kan finnes i 2.Johannes, så jeg vil gi noen moderne apostoliske råd her. Hvis du totalt ignorerer noen på gata når de hilser på deg kan det enkelte ganger være ikke bare komisk, men virke fullstendig idiotisk. Et par ganger har folk som misliker meg med vilje sett vekk eller til og med krysset gata, som om jeg hadde en dødelig, smittsom sykdom. En slik praksis er barnslig på sitt beste, og tåplig på sitt verste.

    Dere kan ikke fornekte noens eksistens. Når han snakket om gnostikerne sa Johannes ganske enkelt at de hellig ikke skulle ta dem i mot i hjemmene deres eller ønske dem velkommen på noen måte (2.Johannes). Mitt råd er å skape øynkontakt og å utstråle en ånd som sier: "Jeg legger merke til ditt nærvær men jeg vil ikke godta dine onde handlinger -- ingen samtale vil følge". Et par enkle ord av gjenkjennelse skulle være tilstrekkelig. Dere skulle utstråle kjærlighet, omsorg, men også sikkerhet på at dere ikke vil bryte utelukkelsesprinsippet.

    SP.: Hva med den personen som har begynt omvendelses-prosessen?

    SV.: Som jeg har sagt har en utelukket person, i de fleste tilfelle, en bro til felleskapet gjennom en av eldstene, vanligvis pastoren, så lenge det er et glimt av omvendelse. Det er svært viktig at den eldstens stilling ikke blir undergravet av et tankeløst medlem som prøver å gjøre ting på "sin" måte. Gud har åpenbart et ordentlig og hensiktsmessig system for gjenforening som individuelle medlemmer ikke skulle søke å påvirke ved å handle på egenhånd. Hvis et medlem er i tvil, skulle han først snakke med sin pastor, eller ringe pastoren i det forhenværende medlems forsamling.

    Felleskapet er et team eller Legeme med Guddommelig utpekte og demokratisk støttede overhoder, som må tillates å utføre sine plikter. Medlemmet som prøver å "gå løpet alene" handler på en selvisk og uansvarlig måte og har sansynligvis lite forståelse av hva en fellespakt er.

    Det er naturlig og riktig at medlemmer skulle kjenne medfølelse for en utelukket person, og ønske å hjelpe; men det er galt når han, som Eva, prøver å gjøre Guds arbeide i sin egen styrke og lys (eller mangel på det). Han må forstå hva team -- eller Legeme-arbeide er og søke å få det til å virke som et, under lederskap av Herrens salvede. Han må forstå at mens individuell uavhengighet er en god ting, er ikke dette uavhengighet fra felles ansvar, og at det siste er å føye seg etter den Guddommelige vilje. Uten slik felles bevissthet, kan det ikke være fremgang mot den Førstefødte Kirke (Heb.12:23).

    SP.: Virker dette systemet i praksis? Kan du gi noen eksempler?

    SV.: Ja det virker selv om det er hardt -- omvendelse er alltid vansklig, spesielt hvis det er mye stolthet. Jeg kan tenke på en mann (som jeg ikke skal navngi) som, selv om han ikke ble utelukket av en kirkerett, ble frivillig uaktiv og holdt seg borte fra felleskapet etter å ha blitt irettesatt på forskjellige synder av eldstene. Han omvendte seg til slutt, vendte tilbake til felleskapet og har siden blitt en av pillarene i den Nye Pakt.

    Når det gjelder å få mange medlemmer, virker ikke systemet, nei, fordi vi ikke, som mange kirker, er en salgsorganisasjon som prøver å få så mange medlemmer som mulig. Vi lar ikke alt og alle komme inn i vårt Hus, men bare dem som er villige til å tjene Herren Jesus Kristus av alt sitt sinn, makt og styrke.

    De ærlige og edle vil bli tiltrukket til oss, men ikke dem med urene motiver. For de første virker systemet, men ikke for de siste.

    SP.: Kunne du si en siste ting til dem som er bekymrede for utelukkede personer?

    SV.: Jeg ville be dem lese Judas brev grundig og spesiellt lede deres oppmerksomhet til denne delen: "Men dere, elskede, kom i hu de ord som forut er talt til vår Herre Jesu Kristi apostler hvorledes de sa til eder at det i den siste tid skal komme spottere som farer frem etter sine ugudelige lyster! Disse er de som skiller seg ut, naturlige mennesker som ikke har ånd. Men dere elskede, oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i den Hellige Ånd og hold dere således i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv! Og noen skal dere tale til rette fordi de tviler, andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden, andre igjen skal dere miskunne dere over med frykt, i det dere hater endog den av kjødets smittede kjortel. Men Han som er mektig til å verne om dere, så dere ikke snubler, og å stille dere lyteløse fram for sin herlighet i fryd, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre, Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt for alltid og nå i all evighet. Amen." (Judas.1:17-25).

    SP.: Og til dem som er utelukket, eller som har trukket seg tilbake fra Pakten?

    SV.: Med ordene fra en nyere åpenbaring: "Og kom nå, sier Yahweh, ved Ånden, til eldstene i Sin Kirke, og la oss gå i rette med hverandre, så dere kan forstå; la oss gå i rette slik en mann går i rette med hverandre, ansikt til ansikt. Når en mann nå går i rette på denne måten blir han forstått av mennesket, fordi han går i rette som en mann; Ja slik vil jeg Yahweh, gå i rette med dere slik at dere kan forstå" (sammenlign med Jesaias 1:18). Amen.

    Laget: 14. november 1998
    Oppdatert: 9. november 2004


    Copyright © 1987-2008
    Guds Nye Pakts Kirke
    Yahwehs B'rit Chadashah Forsamling